Husker du alle de gode eventyrtitlene du brukte å spille som liten? Digital fløyel som møysommelig svevde fra flimreskjermen som en sommerbris til sansekanalene? Lykke og glede. Også tenker på det stikk motsatte; smertefulle kontroller, syltynn historie og repiterende musikk som bokstavelig talt etser vekk trommehinnene, mens du river deg i håret og har lyst å kaste pcen ut av vinduet? Ja riktig, nå er du skrekkelig nært hva vi skal begi oss ut på i Core Designs første eventyrspill; Curse of Enchantia.

En ond heks skaper tumulder i fantasilandet Enchantia. Hennes siste oppfinnelse er en ungdommelighetsdrikke som mangler en viktig ingrediens, en ung gutt. Hun tryller den baseballglade tenåringen Brad til Enchantia, og kaster han i et fengsel ivente på sin skjebne. Brad har selvfølgelig en litt annen interesse enn å havne i kokegryten, så din første oppgave blir å ta deg fri fra fangenskap. Videre bærer det gjennom blant småbyer, klipper, havdyp og isslott i jakten på heksen og din frihet - en lang og strevsom ferd på flere måter...

Det som tilsynelatende virker som en interessant bortdrømming i et fjernt eventyrland, viser seg fort å bli en irriterende opplevelse med ulogiske kontroller, gåter og situasjoner. For det første utspiller ikke Curse of Enchantia seg som andre titler i sjangeren. Du styrer riktignok karakteren rundt med muspekeren, men alt ellers gjøres via et ikonbasert panel som dukker opp når du trykker høyre musknapp. For å plukke opp objekter må du være i nærheten av dem, deretter pines gjennom en unødvendig lang prosess via ikonpanelet. Dette hadde kanskje ikke vært så smertefullt hadde det ikke vært for at det eksisterer ikke NOEN indikasjon på hva som kan brukes, trykkes på eller plukkes opp! Ikke så mye som en liten tipsbit når du holder muspekeren over noe - INGENTING! Det ender opp med du må prøve alle ikonkombinasjonene i håp om at noe fungerer - en tålmodighetsprøve de færreste orker. HVis noe er feil skifter muspekeren til en tommel ned, og det motsatte når noe er rett. Det hele blir ikke bedre når når ikonene er mange og de de fleste av dem dårlig illustrert. På toppen av det hele mikser du inn ulogiske gåter, og vi har en smertesuppe uten sidestykke.

For å skjønne helt hvor horribelt dette spillsystemet er satt sammen, føler vi det er naturlig med et eksempel. Et sted i spillet må Brad plasseres under en fallende stein. Når den treffet hodet ditt, aktiverer du ikonpanelet og "tar på deg" (wear) steinen for å få en ny og større. Nå er kanskje ikke det å bruke en flaske Seltzer på LeChuck særlig åpentbart det heller, men jeg mener; hva i huleste?! Ikke er det bare surrealistisk, men hvem i all verden kommer på noe slikt!?! Husk at ikonene skifter i forhold til hva som befinner seg i nærheten av hovedpersonen, slik at tidsensitive hendelser vil ikke alltid dukke opp ikonpanelet.

Spillet klarer også å være tilnærmet blottet for dialoger, og de få gangene de dukker opp foregår de med illustrasjonsbobler. Hovedpersonen kan normalt bare si to ting, nemlig "Hei!" og "Hjelp!", og utvides bare noen ganger i spillet med enkle setninger som kun kan brukes på et sted før de "forsvinner" som valgmuligheter. Det virker som det eneste som mangler er et nådeløst system for hvor ofte du kan tape i spillet. Heldigvis kan du ikke dø, men noen steder blir du satt tilbake slik at du må gå hele veien tilbake til det stedet du var uheldig. Spillet holder også tritt med hvor langt du har kommet i tro Sierra-stil, med antall poeng og prosent gjennomført - slik at du vet hvor lenge det er igjen før du kan skru av.

Det hjelper lite at det visuelt ser fint ut med 256 farger og detaljerte animasjoner når utførelsen av resten er så grusom som det her. Som et siste virtuelt slag i hoftepartiet er musikken ensformig og skifter aldri. Helt fra den spede starten i fengselscellen til oppgjøret mot den onde heksen vil du ha måttet lide deg igjennom en repiterende middelaldersk ensporet midivariête som til slutt etser evnen til å høre. Slå den av før ørene dine faller av eller du går amok - eller begge. Lydeffekter er det også snudd på hver eneste krone for - her finner du nesten ingen.

Hva som kunne ha blitt et potensielt underholdende, dog tradisjonsrik fortelling om godt, ondt og antihelter med en rød elvissveis, ender opp med å møte fjellveggen av et kronglete spillsystem det lukter av. Historien er tynn som bakepapir og smaker ikke forkastende ulikt. Du behøver ikke å se lenger enn til spillcoveret for å se at selv den onde heksen er forbannet over dette digitale søppelet. Curse of Enchantia står tilbake som et lysende eksempel på hvordan eventyrspill ikke skal lages. Det ender opp som en fornærmelse mot eventyrlystne fans som heller kunne ha brukt tiden på noe mer tilfredsstillende. Vi kan trygt si at denne tittelen fungerer som et skrekkeksempel på nytenking og hvor galt det kan gå når det som virket som en god idê etter et par pils, i edru tilstand ikke egner seg på brentplaten spillet er kopiert på. PUNKTUM.

Hvis du tør å utsette psyken selv etter alle advarslene, anbefaler vi gjenomgangsfilen som ligger som et vedlegg til denne omtalen hvis det blir for tøft. Stol på oss, du kommer til å trenge det.

Annen info

• Curse of Enchantia var det første CD-ROM-baserte spillet til PC og fantes som vedlegg til utvalgte CD-ROM-drev.
  
• Spillet er løst basert på Legenden om Narnia: Løven, Heksen og Garderobeskapet.
  
• Utvikleren, Core Design, ble senere kjent for sin Tomb Raider-serie.