Året er 1938 og Professor Henry Jones – din far – har forsvunnet under et oppdrag. Du blir således kastet inn i en kamp mot selveste Adolf Hitler, Luftwaffe, Wehrmach og fanden og hans oldemor! Målet er jo selvfølgelig å forhindre at Adolf får tak i den hellige gralen. Med andre ord står vi her ovenfor et spill basert på en populær film, og det allerede i 1989.

For alle oss som har spilt Monkey Island er kontrollene veldig lette å forstå. Du skal peke og klikke, og utstyrt med et kommandovindu i bunn av skjermen kan du kommandere Indy hit og dit for å ta på, snakke med og utøve generell interaksjon med objektene og personene rundt deg. Med dødsforakt bretter jeg opp armene på skjorta og starter mitt klikkeeventyr. Med en tvangslidelse som gjør at jeg må gå igjennom alle muligheter før jeg kan gå videre skjønner jeg at dette kommer til å ta lovlig lang tid, bare før jeg har kommet meg forbi første hinder, kontoret til Indiana.

Med andre ord er dette spillet for de som har lyst til å bruke intet mindre enn hele juleferien på å bekjempe Adolf med alt annet enn skytevåpen. For med mindre du faktisk er Indiana Jones, så er det ting i dette spillet som for meg ikke var åpenbart, men etter tilstrekkelig mange kombinatoriske søk – endte jeg opp med litt av hvert av tingene jeg trengte.

Nå ville det vært naturlig å følge opp med noe sånn som at; som i likhet med de andre spillene i denne sjangere er det ikke vold her, og noen fare for å faktisk dø finnes ikke. Men; dette er ikke sant. Det går rykter om at man skal kunne slå ned tyske infanterister, og selv om jeg har spilt i mange timer (vesentlig flere enn man skulle tro var nødvendig for et spill som får plass på en floppy), har jeg enda ikke kommet over en slik scene. Jeg har sett den på YouTube, og jeg må innrømme at mens jeg tasset rundt i de mørke katakombene under Venezia var det den våte drømmen om å få slenge ut et slag eller to som drev meg videre.

Som vi kan se av skjermbildene til høyre her, var grafikken faktisk ganske bra. Til å være i 1989 var den faktisk nesten banebrytende. Du kan også operere i tre plan, altså er det faktisk 3D. Det er faktisk heller ingen grafiske feil, og med forskjellige synsvinkler gjennom de forskjellige delene av spillet er dette absolutt en grafisk perle.

Lyden i seg selv vekker også gode minner. Lite er som å høre på datamaskinlyd fra det glade 80-tall strømme ut av høretelefonene, enda bedre når det faktisk er kjenningsmelodien til Indiana Jones – mannen som fikk arkeologi til å bli hipt igjen!

Når vi kommer til kontrollene er jeg ikke megabegeistret. Får å holde ut lenge med pek-og-klikk med musa trenger man stamina i høyrearmen på linje med 14år gamle gutter. Ikke er det mulig for Indy å gå med piltastene eller WASD, og noe hurtigknapper er det heller ikke mulig å sette opp.

Hvor godt man liker spillet kommer faktisk helt an på spillerens egne preferanser. Når undertegnede lider av tvangsnevroser der alt må gås igjennom før man kan gå videre tar dette usedvanlig lang tid. Bedre blir det ikke når man har laget en del «feller» underveis for å sette deg ut av kurs. Historien er i og for seg grei, den drives frem av at du skal forhindre Hitler fra å få det ultimate våpen, hvilket jeg regner med at du får til uten problemer dersom du har tålmodigheten til det – for spillet er lett å lære, men vanskelig å spille igjennom.

Med andre ord vil jeg nok ikke anbefale dette som et spill for kosens skyld. Her er det hardbarka fans av serien, sjangeren og selvpining som ville falle pladask for spillet, alle andre er jeg sikker på at får en aldeles strålende jul uten Indiana Jones anno 1989.