Ubisoft sitt svar på plattform-kabalen var en liten kar med stor potetnese, godt humør og lite kroppsdeler. Historien om Rayman er både sukkersøt og beinhard, underholdende og til tider veldig frustrerende. Her skal det hoppes, fiender slås og ting reddes. Dagen til vår unge helt har såvidt begynt og allerede er han til ørene i problemer!

Den dagen «Mr. Dark» dukket opp visste man det kom til å bli problemer. Rayman sine venner og kilden til alt lys i verden har blitt kidnappet, såkalte «Toons». Uten dem får kan mørket storme frem og onde skapninger gis fritt spillerom. Det som før var en sikker og fredsfylt tilværelse har blitt en promenade gjennom kjeltringsinfesterte bakgater hvor ingenting er trygt og hele verden står i fare. Det er opp til deg å hjelpe Rayman å redde vennene dine og sette den stopper for «Mr. Dark» og hans hærskare!

En relativt klassisk plattformer som startet et fenomen, «Rayman»-serien, skyter fart allerede fra første stund. Spillere visste på mange måter at dette var starten på noe bra, for produksjonen er gjennomført, banene underholdende og spillbarheten solid. Men, er alt kun rosenrødt?

Som Rayman må du slå, henge, bruke håret som fallskjerm og mere til gjennom over 60 forskjellige brett fordelt over seks verdener, før du endelig kan sette kloa i sjefen sjøl. Hvert brett involverer at du må redde alle såkalte «Electoons» før du får muligheten til å besøke den siste verdenen, navngitt «Candy Chateau». Det er stor variasjon i alle verdenene, fra behagelige skoger i «Dream Forest», til oppfinnsom bruk av instrumenter i «Band Land» og fiffig bildebruk i «Picture City».

Det er nettopp dette som setter Rayman over mange andre i sjangeren på denne tiden. Grafikken er utmerket fordi den er så forseggjort. Det er lagt stor vekt på både små og store detaljer og går hånd i hanske med universet den speiler. Selv elementer i brettene selv bidrar til den totalt stemningen spillet setter fra start til slutt. Eksempelvis fungerer trommer i «Band Land» som plattformer og produserer en liten trommelyd når du hopper på dem. Det er slike små ting som bygger en helhet ikke før sett i lignende grad.

Bossene skiller seg heller ikke fra regelen. Detaljerte og ofte med en morsom undertone setter den uskyldige tonen serien senere skulle bli kjent for. Eksempelvis må du hanskes med en forvokst mygg på slutten av førsteverdenen, men får som betaling lov å fly på han i hårreisende fart. Andre ganger flyter du på store plommer eller surfer langs kakekrem. Det er forfriskende fantasifult så langt tegneseriepreget går og slutter aldri å fryde.

Mange meknikker involverer at du må bruke «powerups» du får av «Betilla The Fairy» til å forsere brett. Ettersom du låser opp dem etterhvert må du besøke tidligere brett med de nye kreftene dine for å redde de «electoonsene» du ikke kunne nå tidligere. Den første «powerup-en» du får er boksehansken. Den lar deg slå fiender, ting løs og slå i stykker fangeburene «electoons» sitter kidnappet i. Senere kan Rayman smeske seg med «helikopterhår» som lar han seile over større farer og stup og muligheten til å henge etter kanter og klipper.

Alt står sålangt til toppkarakter – hadde det ikke vært for den urimelige vanskelighetsgraden. Selv om den starter uskyldig nok, er Raymans største ankepunkt at den både er bratt og utilgivelig. Det er riktignok sporadisk fordelte sjekkpunkter i form av fotobokser, men ofte krever det mange gjentagelser før du har nivået i boks. Enten det er nådeløse pigger som dreper deg momentant i «Band Camp», en jagende flom eller irriterende fiender kreves hårfin nøyaktighet og presisjon - og det er bare starten på det som venter i ferden mot «Mr. Dark». Selv å nå halvveis i spillet er et lite mirakel og deretter vil frustrasjonen ta overhånd. Tatt i betraktning at dette er et spill hovedsakelig myntet på barn synes vi vanskelighetskurven er for bratt og holder sakker aldri nevneverdig ned. Ta det som en advarsel hvis du har barn med kort lunte, eller er en voksen som liker å la spillfrustrasjon gå hardwaren løs!

Lagremekanismen har tydelige trekk om at dette var portet fra konsoll, hovedsakelig fordi du kun kan lagre på oversiktskartet. Det vil altså si etter en gjennomført verden. Ettersom du ikke har mulighet å redde alle smårollingene før du har nok «powerups» til å gjøre det, involverer det reising frem og tilbake på kartet. Med kun tre liv og noen «continues» kommer du til å trenge dem alle og flere til for å komme igjennom.

Selv om dette er typisk plattformaffære står du fritt til å spille nivåene i rekkefølgen du ønsker, iallefall de du har låst opp. Ettersom du må redde alle «electoonsene» er hvert brett også en oppdagelsereise i den forstand at du må finne hvor de er. Det er neimen ikke lett å besøke brett du såvidt har klart, bare for å møte et endå vanskeligere område du tidligere ikke hadde tilgang til – for å så fullføre brettet etterpå.

Rayman ville ha vært en av det beste i plattformsjangeren på PC hadde det ikke vært for at det ofte er så frustrerende. Å komme seg til siste brett er en bragd, og selv halvveis er et mirakel. Det er synd ettersom det er lagt så mye godt arbeid i detaljer, bakgrunner og ikke minst det varierende og paradisfylte lydsporet. For hardcore plattformfans passer det likevel billetten perfekt, du finner ikke mer solid plattformaction enn dette, med solide kontroller, morsomme miljøer og et lydspor som toucher mot perfeksjon. Med et litt nølende omdømme tildeler vi spillet vår «Golden DOS Spirit», hovedsakelig fordi ser man bort fra at vanskelighetsgraden er i taket er resten av spillet veldig bra.

Bare synd at serien idag er ingenting slik vi kjente originalen. Ja, vi ser på deg «Rayman Raving Rabbits»!