Shit! Skipet synker! Fort, finn utgangen! Hvor er utgangen!? Hjeelp! Det settes av 60 minutter på klokka og innser at det er den tiden vi har å komme oss ut av denne balja på før alt går HELT på trynet! SPRING!

I samme ånd som Prince of Persia har du kun en time, 60 minutter, på å klare hele spillet. Du velger en av totalt fire karakterer og har som mål å få med deg så mange som mulig til utgangen før skipet synker. Hvilken slutt du får avhenger av hvor sympatisk du har vært og hvilke personer du har med deg. Relasjonene dine med de ombord avhenger av hvem du spiller som og dermed også hvor mye det betyr å få dem velberget ut av båten.

Det hele starter i det små med lettere forskyvde korridorer og lampeskjermer som ikke henger slik de bør. Deretter går det over til en mer sjøsjuk plattformer hvor det gjelder å holde føttene plantet der gravitasjonen er størst før det ender med total plattform-panikk hvor omgivelsene konstant skifter mening på hva som definerer horisontalen. Dette er ikke for de som lett blir kvalm eller nettopp har spist!

Når premisset for et spill er å skifte spillmiljøet når det selv ønsker, er det essensielt at kontrollene sitter som man forventer. Det gjør de ikke her. Alt er håpløst hårfint når det kommer til å holde fast i stiger og kanter. Hopping er også unødvendig keitete og lar seg ikke styre underveis. AI-en til NPC-er du redder er heller ikke med på å redde denne katastrofen fra å synke til havets blå grav. De setter seg altfor ofte fast i armatur og inventar. Det erekstremt frustrerende og gjør det lett for dem å dø – og det siste vi trenger nå er flere navn i memoarene. NPC-er lar seg beordre via L1-, og R1-knappene og indikeres med en gul pil. Når de har nådd frem til punkten skifter den til rød, som viser at de trenger nye ordre. Det er ingen måte å sende dem til et spesifikt sted, her vinkes de kun inn til der du er. Denne «vinkingen» har begrenset rekkevidde dog, og trasker du for langt må du tilbake og hente dem – Gitt at de ikke har satt seg fast i en lysekrone, sofaseksjon eller et orgel. Hadde vi fått en krone for hver gang AI-en gjorde noe fullstendig idiotisk ville vi trengt en større lommebok.

Selv om spillet faktisk har et oversiktskart er det så godt som ubrukelig. Ettersom båten skifter retning når det passer seg er det enklere å orientere seg i en bøtte sild med bind for øynene eller i en åker med høyt gress. Kartet klarer også bragden med å mangle den mest vesentlige ingrediensen, nemlig en indikator på hvor vi er! Dette er kanskje den mest meningsløse funksjonen i hele spillet, paradoksalt nok når slike situasjoner alltid har krever kart. Referansepunktene blir de du selv klarer å huske på, og gitt nok omganger er det fullt mulig å grovt sett huske hvor ting er. Men det krever mye tid, frustrasjon og mange kontrollere. Fristelsen til å pælme de i veggen er stor når du har satt deg fast i et rom og kan ikke komme deg ut før båten skifter vinkel. Faktisk så legger S.O.S opp til at det kreves mye flaks og godt memorert rekkefølge av folk og fe for å i det hele tatt lykkes. Det er heller ikke mulig å se hvor mye tid du har igjen, men ironisk nok tar de seg tid å vise hvor mye du har igjen når du dør. Vi ser tydelige paralleller til Prince of Persia utover bare tidsfristen, så fans av Prinsen kan ta en titt, gitt at de aksepterer å svelge noen store «gameplay-kameler» på veien.

Kanskje like trist som plattformegenskapene er musikken som monotont repiteres til det uendelige. Vi påminnes grøsselig av Curse of Enchantia om hva som blir resultatet når lydavdelingen rett og slett ikke gidder. S.O.S skifter noen få ganger, men det er veldig sjelden. Faktisk er det også rom uten musikk i det hele tatt, og det er forfriskende deilig å høre på! På den andre siden forsterkes de av til tider horrible lydeffektene som ikke nødvendigvis har noe med situasjonen å gjøre. Hvordan sprak og knitring passer inn i et tomt soverom er for oss ukjent, og understreker bare at det er mer enn noen tusen liten vann som er problemet til denne balja.

Bruken av «Mode-7», kjent fra det futuristiske racing-spillet «F-Zero», gjør at mye av grafikken mildt sagt har sin egen måte å uttrykke seg på. Er det noe Adobe Photoshop har lært oss, så er det at roterte piksler ser grusomt ut - ikke spesielt behagelig å se på. «F-Zero» kom seg kanskje unna fordi mesteparten av gameplayet var raskt og det var liten tid til å se på omgivelsene. Her er det akkurat motsatt og resultatet blir derfor uunngåelig. Det visuelle resultatet ligner mer på et over middels Nintendo-spill og palettbruken er appåtil heller ikke hurra-materiell.

S.O.S er en obskur tittel med en minst like obskur appell. Vi kan ikke se på dette som annet enn nok et eksempel på 90-tallets fetisj for å prøve «noe annet». Resultatet er derfor deretter. Når noe så basalt som kontrollen ikke fungerer klarer spillet heller ikke å matche forventningene som det klasker i fanget. Det dysses ytterligere ned av en elendig AI og et utilgivelig gameplay og får oss til å ønske at denne SNES-tittelen burde ha drukna for lenge siden.