Space Quest II: Vohaul’s Revenge ble utgitt I 1987, bare litt senere enn ett år etter at den populære forgjengeren inntok hyllene. Som alle andre oppfølgere stod dette spillet også i en slags fare for å bli en skuffelse for spillerne, og dermed også en mulig stopper for flere spill i denne serien. Heldigvis skuffet ikke Sierra denne gangen heller og Space Quest II ble en kassasuksess. Men, ble det et bra spill?

Du spiller nok engang som Roger Wilco, den noe uventet heroiske vaktmesteren i verdensrommet som nylig reddet universet fra de onde Sarierne. Denne gangen har du blitt omplassert til Xenon Orbital Station 4, og holder på med dine daglige vaktmester-rutiner da du brått blir tatt til fange av Sludge Vohaul – den onde mesterhjernen bak plottet i Space Quest I. Som straff for å ha spolert planene hans den gang blir du sendt til planeten Labion for å jobbe som slave i Orium-minene, men du kommer aldri så langt som til minene. Luftfartøyet du blir fraktet i krasjlander midt i jungelen på Labion, og eskortevaktene dine blir drept i styrten. Du er med andre ord forlatt til deg selv, og med ansvaret for å finne en måte å rømme fra planeten på og for å stanse Vohaul’s nye, ondskapsfulle plan.

Space Quest II brukte som andre spill i samme periode en tekst-parser som lot deg utføre ulike kommandoer i spillet, f.eks LOOK AROUND eller HOLD BREATH. Slike parsere kan være nådeløse i den forstand at de krever en eksakt kommando for å i det hele tatt gjennomføre de tilsynelatende enkleste oppgaver, men i Space Quest II er parseren heldigvis intelligent nok laget slik at du med noen få unntak i spillet finner enkelt ut hva du må skrive for å gjøre det du ønsker.

Grafikken i spillet er nokså lik den i Space Quest I, men dog med litt flere detaljer. Tatt i betraktning at fargepaletten var begrenset til 16 farger er grafikken tålig bra, og detaljnivået er såpass høyt at du sjelden behøver å gjette hva noe på skjermen egentlig er for noe.

Puslespillene i Space Quest II er gode kandidater til de dårligst utførte i hele Space Quest serien. Flere av dem gir deg følelsen av at du gjør akkurat det som er meningen at du skal gjøre, men at det ikke fungerer av en eller annen grunn; rett og slett at disse puslespillene ikke var laget for en tekst-parser. Enkelte andre puslespill synes å være lagt til i spillet kun for å gjøre det enda lengre ved å kaste bort spilletiden din (les: “labyrint-monsteret” du må passere for å plukke bær, her blir virkelig piksel-balanseringen satt på prøve i alle retninger!).

En annen viktig del av et eventyrspill er naturligvis musikken og lydeffektene. I Space Quest II er disse ingrediensene på et absolutt minimumsnivå, og det er nesten såvidt man kan kalle det nettopp musikk eller lydeffekter. Selv om det er noe magisk og retro-nostalgisk ved det å høre Space Quest-melodien gjennom PC-høyttalerne, må denne versjonen kunne sies å være den minst inspirerende av alle i serien. Lydeffektene i seg selv er i et fåtall, og du spiller gjennom mye av spillet i stillhet. Med mindre du gjør noe viktig, eller dør.

Og apropos død: dette er noe man gjør ofte i dette spillet. En komplett liste med obduksjonsrapportene dine ville vist alt fra “ble sugd ut i verdensrommet” til “flatklemt av gulv-voksmaskinen”, og så lenge du er på planeten Labion vil du nok finne noe som ønsker å fortære deg på nesten annenhvert skjermbilde.

Spillet inneholder også en liten dose humor i form av referanser til andre fenomener i populærkulturen på denne tiden (f.eks Robocop, Alien og Planet of the Apes), samt en rekke vittige kommentarer som følge av din egen død. Den øvrige humoren kommer bare til syne av og til når du velger å se deg rundt i omgivelsene, og er ikke av nevneverdig kaliber.

For å oppsummere litt så sitter man altså igjen med fraværende musikk og lyder, puslespill som bidrar til mer frustrasjon enn mestringsfølelse, og humor på et nivå man føler mangler noe vesentlig. Historien i seg selv er heller ikke banebrytende i spillet, men Space Quest II spiller likevel en viktig rolle i Space Quest serien. Når det er sagt; man kan gjerne spille gjennom de øvrige spillene uten å ha rundet dette, men det å ha gjennomført spill nr. II gjør det morsommere å gå gjennom de øvrige i serien.

Så dersom du ser forbi disse små problemene med Space Quest II vil du sitte igjen med et anstendig bra laget eventyrspill med flere gode utfordringer, en fornuftig tekst-parser, noen av de beste dødsfall-kommentarene i hele serien, og et plott som er med på å sy sammen alle de andre Space Quest spillene. Space Quest II har absolutt sine øyeblikk, og er vel verdt å spille gjennom.