Klar for å rote rundt i eldgamle grotter, tykke skoger og falleferdige hytter på jakt etter endeløse skatter, tykke medaljer og flere kilo gull? Dagens tittel er en av de første spillene utviklet av Bethesda Softworks og er det første i «The Elder Scrolls»-serien.

Fantasiriket «Tamriel» er tydeligvis plassen å være hvis du er ute etter trøbbel. Keiseren av riket har blitt sendt til en annen dimensjon av magikeren «Jagar Tharn», og «Jagar» har selv tatt over rollen som regjerende keiser. Det eneste håpet er deg, en tilfeldig kar låst nede i en celle for å råtne. Heldigvis får du hjelp gjennom den nå avdøde «Ria Silmane» og tidligere tjener til «Tharn», etter at hun blir likvidert av sin egen herre for å ikke tyste til magikerrådet om hva som har skjedd. Gjennom drømmer har hun akkurat nok krefter til å gi deg hint om hvordan å komme deg ut av den ugruelige plassen du befinner deg i og redde verden, men enkelt kommer det ikke til å bli.

The Elder Scrolls: Arena er et veldig, veldig stort spill. Tatt i betraktning at verdenen genereres tilfeldig for hver omstart, gjør opplevelsen ny hver gang. Det finnes hundrevis av byer, grotter og karakterer å snakke med. Det gjør det også lett å gå seg vill, eksempelvis klarte vi aldri å komme ut av startgrotten fordi du omsvermes av fiender ganske fort. Dessuten genereres områder proseduralt, dvs. at du kan aldri gå tom for områder å bevege deg i, litt på samme måte som i det nyere «Minecraft». Dette betyr riktignok mye frihet, men husk at du kan kun nå andre byer ved å bruke verdenskartet. Du kan aldri gå fra by til by.

I likhet med Ultima Underworld-spillene foregår alt fra et førstepersonsperspektiv. Muspekeren er en pil som endrer seg avhengig av hvor du peker den på skjermen. Hold inne venstre knapp for å gå i den retningen du ser. Ingen «WSAD» her i gården altså, men hva kan du forvente av et spill som kom ut i 1994?

Hoveddelen av TES:A går mye ut på slåssing. Det er gjort litt spesielt her. Etter at du har aktivert slåssemodi, må du dra pekeren i den retningen du ønsker å slå. Selv om animasjonene er like, vil utfallet av slagene dine ikke alltid gå rett hjem hos fienden. De vet å blokke, parere og generelt holde seg unna bank. Det gjelder å være rask, og få inn flest mulig slag før motstanderen(e) din gjør det.

Inget Elder Scroll-spill ville ha vært komplett uten magi; og det finnes det nok av her så fremt du har valgt en karakter som kan dette. Det finnes totalt seks forskjellige klasser; akrobat, bueskytter, snikmorder, barbar, bard og «krigsmagiker». Hver har sine egne sterke og svake sider, og sammen med valget hvor du kommer fra i «Tamriel» utgjør de din personlighet i jakten på staven som skal redde keiseren, og så klart verden.

Totalt er det åtte deler av «The Staff of Chaos» som må finnes, og etter hver funnet bit vil «Ria Silmane» antyde hvor neste kan befinne seg. Kun når alle bitene er funnet kan helten vår ha sjanse om å ta ned «Tharn». Tro oss, det kommer til å ta mye tid og tålmodighet, for dette er et nådeløst spill. Selv utvikleren av Morrowind har hatt problemer, så du er ikke alene.

Grafisk ser det veldig bra ut for tiden det kom ut. Omgivelser og teksturer er detaljerte nok til å skjønne hva som er hva. Animasjonene på sin side, dog stakkato, fungerer fint til oppgaven de skal gjøre. Musikksporet gjenspeiler omgivelsene du er i, og kan være alt fra kongelig og pompøs til lavmælt og skremmende eller lystbetont. Det er et solid midispor det er snakk om her, gitt i et univers vi alle nå kjenner veldig godt enten via denne originalen, eller senere urklassikere som «Morrowind» og «Oblivion».

Trenger du et rollespill denne sommeren som gir deg tung valuta for pengene (det er faktisk gratis), finner du mye underholdning her. Det er riktignok et massivt spill, så det krever både tid, tålmodighet og research for å vite hvor du skal gå og hva som er hvor. Husk at oversiktskartet er delt opp i provinser, hver med sitt eget kart over byer og mindre bebyggelser. Legger du til et nesten uendelig antall oppdrag og sideoppdrag er dette kort fortalt noe du kommer til å sitte med resten av året. Nesten uendelig med andre ord.

Tross den utilgivelige vanskelighetsgraden er det vanskelig å ikke sette pris på alle detaljene, miljøene og mengden arbeid det måtte ha gått med for å skape et spill så enormt og omfattende som The Elder Scrolls: Arena. Det er mye å sette seg inn i, men for fans av sjangeren vil de nok ikke ha det på noen annen måte. Vi legger ved vår «Golden DOS Spirit» i ryggsekken, og håper det er nok til at du kommer deg helskinnet ut av startgrotta.

PS: Hvis spillet trekker livskraften fra deg, går det alltids an å se på hvordan andre har gjort det. Slik som f.eks under: