Uhygge! En ond skapning iført sort hjelm og trikotbukser har funnet det for godt å stikke av med dama di, og lagt en labyrint med fiender etter seg. Men du vet råd, for bukselommene dine er magiske, de går nemlig aldri tomme for bomber! I en situasjon hvor de fleste hadde like snar som en sekk poteter, vet du råd. Det er på tide å vise hvor skapet skal stå, og det så det smeller etter!

Hudson Soft, kjent for klassikere som blant annet Adventure Island til NES, Wonder Boy til SEGA, Mario Party til NES64, Loderunner og Milon's Secret Castle og er på ingen måte noen smårollinger. De utviklet spill lenge før mange av oss i det hele tatt var født, og holder seg flytende selv den dag idag. Det er mektig imponerende, men så er det kanskje ikke så rart; disse folkene har talent. Sannsynligheten er stor for at en eller annen 10-krone du brukte på arkade maskinene i gamledager, gikk til et spill fra disse karene.

Hudson Soft skapte Bomberman-serien originalt i 1983, da først til MSX og ZX Spectrum. Siden den gang har kampen mellom den hvite og sorte bomberman sett over 60 utgivelser, og det produseres fortsatt nye, noe som i seg selv er imponerende, med støtte for bl.a flere spillere online og nye måter å spille på. For de interesserte viser dette bildet hvordan det første bomberman spillet så ut: Link »

I Dyna Blaster, eller Bomberman som det var kjent under i USA, tar du rollen som robotgutten med japanske øyne og hvit hjelm, i jakten på utysket som kidnappet din bedre halvdel – den sorte bomberman. Før du kan slamre ned døren til slottet hvor hun holdes fanget, må du gjennom 8 verdener, hver med 9 brett. Hver verden avsluttes med en boss i god gammel stil. Ditt eneste våpen er bomber, så strategisk timing blir etterhvert helt nødvendig for å ta ut de mer utspekulerte fiendene.

Brettene er labyrinter spilt i en ovenfra-og-ned vinkel, hvor du kan bevege deg horisontalt eller vertikalt, fylt med fiender og blokker som lar seg sprenge vekk. Bak noen av dem finnes kjekke bonuser som ekstra liv, større sprengradius, detonasjon etter eget ønske og raskere gange. Fint er det at selv om du dør, beholder du endel av disse, men mister du alle livene er du pent nødt til å kapre dem på nytt. Etter at alle fiendene er tatt ut er det om å gjøre å finne døren til neste brett, gjemt bak en av steinene. For litt ekstra hjelp vil det også indikeres hvor brettets bonus befinner seg hen, hvis du ikke allerede har funnet den.

Prinsippet er grusomt enkelt, men vanskelig å mestre. Her trengs både kjappe avtrekkere, et raskt hode og framsynthet for å lykkes. Mange fiender vet å teste robotgutten for alt han er verdt, og det blir din oppgave å få ham helskinnet gjennom. Men pass på, det er mulig å blokkere seg selv inn med et tilhørende uhyggelig resultat. Det er overraskende hvor fort og enkelt det er å gå i sine egne feller, selv de gangene en kan velge når bombene skal sprenge.

Utover å passe stumpen for egne bomber, kan man også sprenge bonuser og generere enda flere fiender ved å plassere en bombe ved utgangen hvis en ikke er forsiktig. Bomber kan også sette av andre bomber som befinner seg i nærheten. Det er altså litt taktikk inne i bildet innimellom alle sprengladningene.

Takket være passord og muligheter for å fortsette skulle beholdningen med liv gå tom, er det lett å fortsette der man slapp. Fortsettelsesskjermen viser gir passordet for nivået du er på, samt muligheten for å avslutte eller selvfølgelig fortsette spillet.

Selv om Dyna Blaster er greit å spille alene, er det ikke før du slenger en venn på den andre siden av tastaturet i «battle mode» at spillets virkelige side kommer til syne – dette er solid underholdning. Kjappe avgjørelser må gjøres hele tiden, og strategier formes etter hvordan motstanderen din spiller.

Hvem skulle tro at to roboter med lommene fulle av TNT satt mot hverandre kunne være såpass solid? For mange var dette en av de aller beste en-mot-en spillene på Amigaen, og den følelsen er med over i DOS-versjonen. Kontrollene er enkle og sitter som støpt. Hvor mange bukser har du egentlig sprengt i det siste? Kanskje på tide å legge seg i hardtrening igjen?

Utover et kurant grafisk tilsnitt og en fin, dog ensformig lydside er Dyna Blaster ikke noe mer enn hva Bomb Jack var til arkade maskinene – kort og vanedannende moro for alle pengene. Intro musikken er dog meget bra, ja faktisk sjarmerende, og har en avbalansert og rolig passasje med en litt episk undertone. Man finner fort ut at minuttene spises kjapt vekk når en først har satt seg ned, enten alene eller med en venn. Så finn frem bæretillatelsen og blås vennene dine til himmels! Det er grensesprengende moro!