En gang for lenge siden i et land som het «Lattice», fantes det en ung magiker som het Hocus Pocus. Hans drøm var å en gang bli godkjent som en skikkelig magiker, og sitte ved de høye herrers bord. Ypperstemagikeren, «Terexin», hadde liten tro på at han aldri kom til å være i samme nabolag som en skikkelig magiker, og gav han derfor en rekke farlige prøver...

Men Hocus tok utfordringen, for hvordan ellers skulle han kunne gifte seg med den hun han hadde kjær, nemlig «Popopa», hvis han ikke var en skikkelig magiker? Etter å ha forlatt foreldrene «Slow» og «Piggina Pocus» svingte han tryllestaven mot testene som lå foran ham. Men hva måtte han gjøre? Og hvorfor var dette farlig?

Lederen av det magiske rådet forteller Pocus at han må samle alle kraftkrystaller fra forskjellige deler av landet. All magi i landet hadde har sitt oppgav fra disse, og det fantes fiender der ute som utgjør en trussel til lokale handelsruter og ulike studier til forskjellige stammer. Ettersom rådet ikke rynker på nesen hvis det skulle skje dem noe, skjønner vi fort at her er det kun en ildball i stumpen det eneste språket skumlingene forstår.

Testene er delt opp i kapitler, slik som vi kjenner Apogee godt for. Her finnes det fire, navngitt «Time Tripping», «Shattered Worlds», «Warped and Weary» og «Destination Home» respektivt.

Time Tripping
Det første kapitlet setter Hocus opp mot de gale monkene fra Mellenwah som beskytter magiske snarveier for ulike destinasjoner i riket. Denne kontrollen har lenge vært en plage for reisende fordi de må betale tunge avgifter for å passere, og rådet trenger disse fjernet for å kunne studere de lekre Amazon-stammene. Vi skjønner alle hva disse studiene går ut på...

Shattered Worlds
Del to tar oss med til en verden preget fra en tid etter et stort jordskjelv. Det gav opphav til mange små deler, eller øyer, hvor fiender blomstret på magiske reserver. Endel gode, men mange onde. Blant disse var tredemonene, som etter over mange hundre år med å bli klatret og lekt i, satte roten i jorda og våknet til live for hevn.

Warped and Weary
Siste kapittel tar sted i et av de mest ustabile og mørke områdene i universet, nemlig Higgendom. Her regjerer de Grå Drager, frustrerte og sinte fordi de er for store til å bruke de magiske snarveiene for å sikre seg prinsesser. Derfor tar de ut sinnet på uheldige besøkende – og en av disse er Hocus.

Destionation home
Siste stopp på reisen er mer en oppvask i en lang uenighet mellom de magiske rådet og en av deres tidligere ledere, «Trolodon». I følge historien startet det hele som en uskyldig diskusjon om hvilke fat og asjetter som passet best til spisesalen, men endte opp i en krig som nå truer hele Salat-landet.

Som alt annet plattform-moro fra Apogee, krever hvert brett at du samler et visst antall krystaller. Når den siste er hentet, sendes du automatisk til neste brett noe som er fint. Nivåene er allerede nokså lange, så å slippe å måtte lete etter utgangen etter all utforskingen er en lettelse.

Hocus styres ved å hoppe med «CTRL» og skyte med «ALT». Piltastene brukes til å navigere i alle retninger, samt kontrollere hvor du skyter hen. Dette fungerer fint, men selve forflyttingen av figuren er noe «blokkete», slik som i f.eks Duke Nukem 1. Dvs. at hvis du eksempelvis gjør et lite hopp mot venstre, styres kameraet/figuren i et bestemt område av gangen, slik at landing og hopp påvirkes. Resultatet er en nokså oversensitivt kontrollering som gjør det lett å falle utenfor en kant eller feilberegne hopp. Ser vi på f.eks Jazz the Jackrabbit er dette ikke tilfellet, her fordi forflytting av kaninen gjøres en piksel av gangen, og ikke «hele blokker», noe som resulterer i et mykt gameplay.

Faren for å gjenta seg selv når det er så mange brett er stor, og Moonlite Software får ingen medalje for nivådesignene. Repetitivt som et MMORPG, tar det ikke mange brett før man ser et tydelig mønster; Spring rundt, sank krystaller, finn ut at du mangler noen, gå gjennom brettet på nytt, gjenta. Miks inn at du får bonuspoeng for å klare de under en gitt tid og for å samle alle juveler i tillegg, og grøten er komplett. Underholdende kun en kort stund dessverre.

Blant bonushjelp finnes ekstra skytekraft, flasker som gir hoppehjelp, helse og eliksirer som lar deg skyte veldig raskt. Kjekt på alle brett, fordi fiender har en tendens til å dukke opp på nytt hvis du besøker et sted på brettet du allerede har vært.

Apogee har helt tydelig holdt seg til den formelen som gjorde dem umåtelig populær på 90-tallet, plattformaction oppdelt i kapitler med enkel, men fargerik grafikk og en musikk-kortesje som synger nostalgi. Her begynner det lovende via introduksjonssporet, men blir fort middelmådig MIDI med gjenbruk og repiterende loops som en felles multiplum. Sånt tærer på hodet og ørene etter kort tid! Enkelt nivå har bakgrunner du av og til ser gjennom vindu i slottet, noe som gir en god visuell effekt med noen enkle triks.

Klarer man å vekk fra at kontrollene til tider er unøyaktige, mye takket være «blokkforflytning» og det dårlige brettdesignet er det en uskyldig glede fra barndommen som dukker frem. Hvis barna dine trenger å korte ned ventetiden til jul, er dette ypperlig digital underholdning. For de eldre gir det en kort tur tilbake til når de var små, men underholdningsverdien treffer best blant de unge. Hocus uten så mye Pocus, med andre ord.