Hvis du lurer på hvor alle de svarte-, og magenta-fargene her i verden har tatt veien hen, er sjansen stor for at Mach3 har stukket av med en god del av dem. I den grafisk underlegne adapsjonen for PC og DOS ble vi alle helter, i skikkelsen av en enslig rompilot mot resten av galaksen. Men med den fengende introen og en mekanisk stemme som sa «Get ready for Mach 3», det gjorde ikke så mye.

Det er rimelig imponerende hvor bra introduksjonen lyder, selv en halv mannsalder senere. PC Speaker til tross, her er det gjort mye med lite til rådighet. Kvinnestemmen gir en myk start, og en kort trudelutt senere er spillet i gang. Skipet ditt svever lett over bakken mens bomber, granater og fiender raser mot deg. Her er det bare legge albuen på mellomromstasten, for skuddene er det heldigvis overskudd av.

Du starter med seks liv, noe som først kan høres mye ut, men som du fort finner ut kunne det godt vært mange flere. Ettersom du dør umiddelbart ved å komme i kontakt med andre fiender, eller kometer, forsvinner de som dugg for solen. Heldigvis ser du fiendene langt borte i horisonten før nærmer seg, men det er ikke alltid like enkelt å forutsi hvor de kommer til å være når de er helt oppi cockpiten din. Febrilsk skyting og unnamanøvrering fungerer som regel bra, og redder deg som regel. Men idét det piper fra skipets systemer skjønner man at det kommer ikke til å forbli fredelig særlig lenge.

For å variere mellom all skytingen, er det også partier med meteorer som raser ned fra himmelen. De har en tendens å opptre i par, fra hver side av skjermen, og du har lite tid å reagere fra de dukker opp. Her er det best å holde seg til en side og stå stormen av, selv om vi alle vet at et lignende parti vil dukke opp igjen – og då endå vanskeligere.

Blant all skyting og fiffe flymanøvrer, dukker det av og til opp porter på bakken, som mest ser ut som de i crocket, du kan fly gjennom de for ekstra poeng. Bare pass på miner som liker å sprenge bakkelangs, og kan gjøre livet surt. Det hele ligner mye om det fra «Star Goose», dog dette var et spill som kom ut noen år senere.

Avansement gjør du ved å fly gjennom sorte portaler som dukker opp når du minst venter det. Her møter du brettets onde overhode, bokstavelig talt et flygende hode, som du må ta ned for ekstra poeng og videre progresjon. Ettersom skipets bensinreserver kun fornyes for hvert nye brett, er det viktig å treffe den portalen. Senere brett varierer i hastighet og fargebruk, samt dag og natt cycler, til glede for noen og forargelse for de som syntes nivå 1 var vanskelig.

Selv om DOS-versjonen er grafisk underlegen ATARI ST-versjonen, er likevel animasjonene gode. Flyet der det beveger seg fra venstre til høyre fortoner seg som smøremyke transisjoner i en simulator med stor underholdningsverdi. «Mach 3» er et av de typen spill du kan nyte i lunsjen på jobb, uten å måtte huske historie, karakterer eller tastetrykkombinasjoner. Ettersom spillet makeløst nok også har støtte for joystick, finnes det ingen unnskyldninger for at du ikke skal plassere stumpen i cockpit og denge avgårde i god gammel CGA-stil. Kanskje er du klarer å skrape sammen nok poeng for ny høyscore? Anbefales!