Trilby er en tyv i mesterklassen. Han tar fra de rike og putter det i egen lomme, alltid lenge før noen som helst har oppdaget noe. Han er sleipere enn et stykke Sterilan-såpe, akrobatisk som ei katte og vet veien mellom låsene. En skikkelig slu rev altså. Men, noe går skrekkelig galt den dagen han skal bryte seg inn i «DaFoe Manor».

«Raskt inn og ut som et olja lyn» er suksessoppskriften til «Trilby» som aldri har sviktet. Men ting skal forandre seg nokså raskt etter han setter skrujernet i låsen hos aristokratfamilien «DeFoe» sitt hus. Etter alt å dømme skulle det være tomt som i graven og et lett bytte. Ting viser seg å være det stikk motsatte bare kort tid etter at han har satt skoene innenfor. Innelåst sammen med en gjeng fremmede holdes de fanget av et eller annet uvisst. En usynlig ond entitet som tydeligvis setter de opp mot hverandre. Ting spisser seg endå mer til når mord står på menyen, og ingen vet som er skyldig. Dette lukter nesten Agatha Christie!

5 Days a Stranger spiller på detektivtrommen i eventyrsjangeren fra ende til annen, og gjør det veldig bra. Historien er solid, spennende og fylt med tvister du ikke ser komme. Oppfinnsomheten og surrealismen i hva man får oppleve underbygger den mystiske tonen og holder par så godt som hele tiden.

Spillet er produsert i noe som heter «AGS», eller «Adventure Game Studio» om du vil – et gratis verktøy for å utvikle spill i LucasArts-stil. Med en nesten ubegrenset horisont er det det perfekte våpen for alle som har en spillutvikler i magen, noe «Ben Croshaw» aka «Yahtzee» tok full utnyttelse av. Resultatet ble en kvadtrilogi navngitt «The Chzo Mythos» og startet med nettopp denne tittelen (Les mer her: Link »).

Grafikken går tilbake til både Indiana Jones fra 1989 og Zak McKraken med sin pikselerte og enkelt detaljerte omgivelser. Her er det enkle som spiller hovedrollen og det fungerer til sitt bruk, men for å være et spill som kom i 2003, hobbylaget eller ei, holder det ikke helt mål. Dialogen er heldigvis mye bedre, og følger en jevn seriøs, velskrevet og til tider småhumoristisk linje. Det er riktignok mye å lese, så det krever tid å sette seg inn i alt som skjer.

Og mye som skjer det er det. Selv om du er restriktert til «DaFoe»-villaen og bakgården er det nok å gå rundt i. Forvent mye gjenbesøk av tidligere rom du har vært i, for når du har plukket opp eller snakket med noen, har sannsynligvis det skjedd noe et annet sted. Dette elementet brukes flittig i 5 Days A Stranger, og blir litt traurig etterhvert. Hvis du ikke er hardbarket eventyrnisse nytes dette spillet best i små porsjoner, selv om historien er bra.

Lydsiden følger grafikken på den måten at det er lagt lite vekt på musikk, og kun få lydeffekter er å finne. Den originale versjonen som kom i 2003 hadde faktisk ingen annet enn musikken på hovedmenyen, men «Special Edition» som kom noe senere har innført bruk av lydeffekter i selve spillet sammen med «utviklerkommentarer». Mye av effektene er med for å skape en skremmende setting og blir brukt sparsomt. Du vil høre hviskende stemmer og fotsteg i etasjen over deg eller noe som lusker noen rom bortenfor og er til tider lettere uhyggelig. Musikken er kun brukt som virkemidler for å understreke viktige hendelser eller for å skremme.

Hendelsesforløpet i 5 Days A Stranger går, ikke overraskende nok, over fem dager sammenvevd med drømme-episoder mellom hver dag. De blir mer og mer sær etterhvert som spillet progresserer, og er ment både for å skremme og gi nye synsvinkler på mysteriet. Ingen vet egentlig hva som foregår, det er ikke mulig å flykte og alle er mistenkte når mordene hopper inn vinduet. Dette er et type spill som du bare må spille litt til for å se hva som skjer, mye på samme måte som «Fahrenheit» («Indigo Propechy») og drivet tar seg betraktelig opp proporsjonalt med hvor mye du spiller. Utvikleren bruker virkemidler som omvendt psykologi og konspirasjonsteorier for å sette hovedrollene mot hverandre og det fungerer utmerket.

Den første tittelen i «Chzo Mythos» gjør mye rett, men helt perfekt er det ikke. Det skulle nok ha vært lagt til litt mer musikk og grafikken kunne ha vært mer polert. En språkpakke hadde virkelig gjort seg, et faktum mange detektivspill aldri bør være foruten. Det er egentlig en skam gitt hvor bra settingen og måten fortellingen blir gjengitt. Gåtene er aldri altfor vanskelige eller ulogiske, men man unngår dog ikke den gode gamle pikseljakten. Endel objekter er også dårlig forklart slik at noe viktig blender inn med det som ikke er det. Spesielt irriterende var det å gå over alle bøkene i biblioteket på jakt etter et kart når alt heter «books».

Likevel, er du på jakt etter et litt uortodokst, velfortalt eventyrspill denne julen hvor historien er i fokus går denne tittelen lett i julestrømpen. Vi legger en «Golden DOS Spirit» i lomma til «Trilby» og håper han kommer seg velberget ut fra huset med det grusomme i.