Bleiebomber, maur, sure tordensskyer og melkeflasker. Jepp, dette spillet har alt en 2-åring kan ønske seg, til og med rangler! Er det noe som vil få småbarnsmødre til gladelig å slenge de laktoseinfiserte kolikkbombene ut vinduet så er det dagens tittel. Vi derimot er ikke så skråsikre på at dette er verdt investeringen.

Sukkersøtt som alt for de unge skal være, passer Baby Jo in Going Home godt inn i en veletablert dog veldig variert sjanger, med blandede resultater. Dagens lupeinspeksjon tilhører absolutt en av de mer sære, selv om det har sin sjarm. Den lille ungen Jo har gått seg vill, og trenger din hjelp i å forsere fem nivåer og finne tilbake til mor. Det kan tilsynelatende høres morsomt ut, men et delikat utseende kan være misvisende.

For Baby Jo går i mange av de fallgropene plattformentusiaster irriterer seg grønn over. På samme måte som i Oscar (les vår omtale her Link ») slukes helse på nesten alt som beveger seg, og enkelte fiender er så små at de lett mikser inn med bakgrunnen. På toppen av det hele er det ingen «udødelig periode» mellom hver gang du blir truffet, en vanlig finesse i plattformspill, noe som betyr at Baby Jo kan sendes skrikende hjem veldig, veldig fort.

Vær forberedt på mange skrik, for døden er en vanlig affære i denne verdenen. Alle brett krever nesten at de huskes utenat, fordi det er fiender overalt og fall kan ikke styres selv. Det er heller ikke mulig å se ned eller opp for å orientere seg, slik som i eksempelvis Jazz the Jackrabbit, og er irriterende nok når du begynner å innse at visse partier har en selvskreven garanti for å daue.

Hadde det ikke vært for mange av de uheldige valgene i hvordan ferden til den lille bleien hjemover utfolder seg, ville kanskje spillet igjen vært for lett, og i ånd med mange gamle DOS-spill er store utøvere av «ingen nåde»-prinsippet, er det kanskje ikke så rart. Men gameplay er så viktig og det er ingen unnskyldning at Baby Jo har ikke stor nok bleie til å håndtere den.

Hvert brett har dog fortsettelsespunkt, som en liten bandasje, og det finnes også nivåpassord, selv om de setter deg tilbake til starten av brettet. Underveis får du tips via en småteit Daffy Duck-lignende and med caps, som jevnt over aldri har noe fornuftig å si. Han er også den eneste vennlige skapningen du kommer til å treffe på, så det er kanskje like greit tross hans lite sjarmerende figur.

Enhver lang tur krever proviant, og her kommer de i variasjoner av melkeflasker, superbleier, søtsaker og rangler. Mens melkeflaskene fyller opp tiden du har, gir superbleier udødelighet en liten stund og ranglene fungerer som, dog særdeles begrenset, våpen. Problemet med ranglene er at de KUN kan kastes i en gitt bue, noe som gjør det umulig å treffe fiender rett foran deg. Man er helt avhengig av en gitt avstand mellom bleiegutt og fienden. Banen er likevel uberegnelig, og ettersom de finnes i begrenset opplag er vitsen vekk. Hva er meningen med å måtte kaste vekk «ammunisjon» på ting jeg ikke er sikker på jeg treffer? Hvorfor er det ikke mulig å skyte rett frem!? Ikke rart småbarn sutrer.

Spillet benytter også en høyscorerliste for «de beste babyene», en «morsom» tilnærming. Ettersom Baby Jo kun har tre liv og tåler bare en gitt mengde juling før han setter seg grinende ned, behøver du ikke å bekymre deg for at du kommer til å dukke opp på den i nær fremtid. Så, en bokstavelig talt poengløs greie for et spill du maks kommer til å spille i et kvarter.

Det visuelle er dog svært bra. Med sitt tegneseriepreg og barnslige tilnærming for alt som er grønt, fruktig og blått, treffer det den unge garde nokså bra. Introduksjonsskjermen setter tonen for resten av spillet, og det faktum at du kan sette fyr på bleien er enkelt og greit awesome. Lydsiden bærer preg av den arven Lorciels startet med Mach 3, nemlig enkel, men overraksende kvalitetspolert. Den er leken og eventyrlystig, en perfekt match. Hadde det ikke vært for en spillbarhet som slurper ræv, hadde dette vært mer fornøyelig affære hele veien gjennom.

Likevel er det spennende å se den blomstrende kreativiteten spillindustrien opplevde på 90-tallet. Helt ærlig, hvis vi ser bort fra Little Nemo til NES, hvor mange spill med en baby i hovedrollen har du spilt i det siste? Kanskje på tide å finne frem liberopakken, smokken og grøten igjen?