Prisoner of Ice var for undertegnede en ukjent tittel inntil forrige uke. Jeg var av den formening av at det kun var en tittel som eksisterte innenfor Call of Chtulhu-universet, men Prisoner of Ice tok meg virkelig på sengen der.

I 1937 skal en britisk ekspedisjon ha stjålet noen kasser fra en tysk ekspedison i Antarktis. På denne ekspedisjonen redder de forskeren Bjørn Hamsun (som for øvrig snakker en heller underholdende blanding av norsk og svensk i ren The Julekalender-stil, for ikke å glemme den amerikanske aksenten. Hamsun har funnet noe på antarktis, men dessverre har Hamsun også pådratt seg en hendig psykose, og kan dermed ikke fortelle noe om hva han har funnet. Det er altså med ovennevnte i hånd at du starter som Lt. Ryan om bord på ubåten Victoria.

Spillet i helhet bærer preg av den kvalitet vi kan forvente fra et horrorspill med historie fra Chtulhu-universet (Møggel er kronisk rollespillentusiast med forkjærlighet for Call of Chtulhu -- red.anm). Jeg har fra før stiftet kjennskap med historien, vel og merke med terninger og medspillere rundt kjøkkenbordet en sen lørdagskveld, og spillet gjør en bedre jobb enn hva jeg hadde trodd historiemessig. Det er synd å si det, men det er også kun på dette at jeg følte at spillet leverte i henhold til forventningene.

Grafikkmessig ligger spillet under gjennomsnittelig kvalitet man kan forvente fra 1995. Jeg må imidlertid faktisk strekke meg til å gi god uttelling for sykt detaljerte og til tider kunstneriske animasjoner på karakterene, men likevel veier dette ikke godt nok opp for hva man skal forvente fra 1995. Kuttscenene er derimot av en heller pen kvalitet som jeg skal driste meg til å si at ligger noenlunde forut sin tid.

Gameplay er orientert rundt den gode gamle point'n'click filosofien. I det lange løp blir dette ganske ensformig, og underveis ble jeg mildt sagt irritert over å måtte sikte på pixelnivå for å kunne treffe objekter med muspekeren. Jeg må derimot gi etter for ironinissen i meg og påpeke at dette er det eneste jeg spillet jeg har vært borti der savegames er inkompatible basert på hvilken skjermoppløsning man benytter. Kjører du 320x200, kan du ikke loade savegames fra 640x400... og vice versa. Det gir jo om enn noe mening for oss som kjenner til Chtulhu-universet, men jeg kan bare ikke gjøre annet enn å trekke ned for dette.

Vanskelighetsgrad. Ja, dette er også et av ankepunktene mine. Et spill skal være mulig å løse ved å spille -- ikke ved å frenetisk prøve ut alle sinnsyke kombinasjoner av pek-og-klikk, utstyr, og samtalevalg. Bare for å illustrere: finner du det logisk å bruke en båndopptaker på deg selv for å drepe et monster? Eller å sprenge ubåten du står inne i for å komme deg forbi monsteret som blokkerer utgangen?

Et lite lyspunkt oppe i dette er at all denne galskapen gir mening. Lærer du deg å forstå hvordan du kan bruke en skiftnøkkel på en pakke med sigaretter der formålet er å røyke en sigarett, er du på god vei for å mestre spillet.

Spillet får dessverre ingen golden award av meg, da jeg ikke kan på noen som helst måte forsvare en slik handling uten å ty til halvpsykotisk argumentasjon. Like fullt skriker pøbelen og galgenhumoristen i meg etter å gi spillet en golden award kun for den hinsides logikken spillet nærmest krever at du skal akseptere som sunn fornuft.

Merknader:
Spillet krever en noe drakonisk metode for å starte opp. Når du har startet dosbox, kjører du følgende kommandoer (forutsetter at spillet er pakket ut i c:\games\poi):
1: mount c c:\
2: mount d c:\games\poi -t cdrom
3: d:
4: dir
5: ice640

Hvis du ikke kjører dette, vil spillet kræsje når du prøver save / ved autosave.