Det er ikke lett å være onkel, spesielt ikke når du heter Donald og har tre nevøer som trenger en hei dundrende lekeplass å kaste vekk fritiden sin i. Her kommer du inn i bildet; du må hjelpe den matrosbefengte anda med å tjene slanter nok til nytt lekeutstyr.

Til å hjelpe deg i oppgaven, kan du påta deg fire forskjellige jobber. Slit ræva av deg som frukthåndterer, dirigér ymse lokaltog fra A til B fra hovedkvarteret, sortere baggasje på flyplassen eller rydde i leketøyshyllene. Jobbene er varierte, og oser nostalgi. Hvem husker ikke hvor moro det var å ta imot frukt i høy hastighet fra lasteplanet på pickupen?

På flyplassen må du ikke overraskende sortere baggasje med tre til fire bokstaver mot rett vogn i baggasjebilen. Hver riktig plasserte gir 3 pence, altså tre hundredeler av en dollar. Ettersom det raser nokså mye baggasje forbi hele tiden, er dette den aktiviteten som gir deg tykkest lommebok på kortest tid. Husk at du for alle jobbene kan velge mellom 1 til 8 minutters økter, og etter rundt 5 minutter på flyplassen har du sannsynligvis nok til å kjøpe alt til lekeplassen.

I leketøysforretningen er om å gjøre å plassere lekene som dukker opp nede til venstre, i sin respektive hylle. Ettersom Donald alltid plukker opp lekene til høyre for seg, er du avhengig av å flytte stigen for å plassere lekene på de riktige stedene. Hver riktige leke gir her 5 pence, men til gjengjeld tar det litt tid å klatre opp og ned stigen, samt å flytte den. I tillegg må du passe opp for jordskjelv; en timer forteller når neste inntreffer, og du bør ha sikret hyllene før det (med bryteren helt til høyre), ellers taper du penger når lekene faller ned. Kort og godt en nokså dårlig betalt jobb, men ikke så elendig som frukthåndteringen.

På bondegården er det alltid behov for en hjelpende hånd. Her kastes uendelige rekker med frukt som må taes imot og plasseres i sin riktige kasse. Hver riktige frukt gir 1 pence, og er uten tvil den dårligste betalingen iforhold til innsats. På høyere vanskelighetsgrader dog, kastes mer frukt og grønt samtidig, noe som gir muligheter for mer gryn.

Men det skal mye til for å toppe elendigheten i lokførerjobben. Her håndterer du seks forskjellige spaker som hver korresponderer med togkartet på veggen. Du får alltid beskjed om hvor toget skal neste for å plukke opp varer, før det setter avgårde for å levere dem. Du må både plukke opp og levere varene før du blir 10 pence rikere. Problemet er at du rekker sjeldent frem til de riktige spakene i tide, og toget går som regel i sirkel opptil flere ganger før du får rettet ruten. Det spiser dyrebar tid, og gjør denne jobben til den dårligst betalte jobben over tid.

Etter at du har fylt lommeboken opp med både sedler og mynt, er Donald klar for litt shopping. I spillet er det tre butikker å velge fra; «Junk», som inneholder billige lavkvalitetsleker, «Hardware» som er en slags mellomklasse og «5¢ 10¢», et fruktfat av varierte og underholdende leker unge nevøer kommer til å sette stor pris på.

Men uansett hvor moro alt skal være, er det er ingen tvil om at «Donald Ducks Playground» er noe tungtvint lagt opp. Eksempelvis kan du ikke endre hastigheten du går med, og shopping skjer ved at du først må gå nært gjenstanden du ønsker å kjøpe og deretter trykke «X». I andre lignende spill, ville dette vært nok, men ikke her. Her er du pent nødt til å gå til kassen, og velge hvilke mynter du skal betale med. Har du betalt for mye? Ikke noe problem, ettersom alle disneyfigurene bak kassa er overlegent snille, lar de deg også ta fra kassen det du skal ha tilbake. Det går uhyre tregt, og på toppen av det hele stasjoneres du utenfor butikken etter et kjøp. Det vil med andre ord ikke være pengene som forlenger spilletiden, men tiden du bruker på å faktisk kjøpe noe.

Når innkjøpslisten er ferdigsmurt og avkrysset, kan du ta turen til parken for å titte på fornøyelsene. Her skiftes rollen (og kontrollen) over til en av nevøene som får muligheten til å prøve resultatene av onkel Donalds opptjente flis. Dog, det har absolutt inget formål. Dole tar seg en tur i rutsjebanen eller i husken, men hva så? Det er absolutt ingenting mer til spillet når du har skaffet alle gjenstandene til lekeparken, og å vandre rundt blant ymse ting å slå seg blå på, har en begrenset underholdningsfaktor.

Dette er ikke noe annet enn en nostalgisk tur tilbake til de dagene C64en regjerte norske husstander og den klassiske «Arcade»-joysticken med én knapp var spillernes ultimate våpen. Moroa varer ikke så veldig lenge, og muligheten til å lagre er et savn. Likevel, som nevnt tar det ikke spesielt lang tid (hvis vi ser bortifra det å fysisk handle ting) å fullføre spillet, noe som kanskje gjør lagring overflødig.