Ja, du leste riktig! Idag gjør vi en litt annen vri fra normalen ved å omtale noe som er flunkende nytt , men likevel går mange år tilbake. Det er faktisk så splitte nytt at en kan formelig lukte trykksverten fra manualen. Damer og herrer, dette er demoen av Gobliiins 4!

Vi husker alle de tre merkelige skapningene som vandret rundt på skrivebord, kongeriker, ukjente dimensjoner og sjakkbrett, mens du febrilsk hjalp dem unna farer. Uskyldige og ustyrtelig underholdende oppfordret det spilleren til å løse gåter i alle retninger, og redde våre venner i samme slengen.

Før vi kaster oss over den ferskeste i serien, er det greit å ta et lite tilbakeblikk på hvor vi har vært med disse trollene. I det aller første, nemlig «Gobliiins» møtte vi de tre vennene «Hooter», «Dwayne» og «BoBo», alle med egne unike egenskaper satt ut for å finne kilden til hvorfor kongen hadde blitt forhekset.

I «Gobliins 2: The Prince Buffoon», fikk vi to skapninger å kontrollere, nemlig «Twinkle» og «Fingus» med sistnevnte som den logisk tenkende karakteren, og «Twinkle» som den med fremadstormende og «slå først spør etterpå»-mentalitet. Disse to fikk i oppgave å redde den kidnappede prinsen fra den onde Amoniak.

Den siste i triologien het «Goblins 3: Quest», og gav spilleren kun en goblins å styre, selv om flere karakterer deltok i deler av eventyret og krevde koordinering. Personen i søkelyset het «Blount» med oppgaven å skape fred i «Foilander» mellom kongen og dronningen. En ferd som ikke var verken avslappet eller rett frem. Det viste seg også at «Blount» faktisk var den kidnappede prinsen fra spill nr. to i serien.

Med det fjerde spillet, «Gobliiins 4», går serien tilbake til røttene med tre karakterer hver med sine særegne personligheter. Kong «Badigoince» har kalt inn de tre goblinene «Tchoup», «Stucco» og «Perlouis» for å finne jordsvinet hans, «Riri» (mer om disse morsomme dyrene her: Link »).

«Perlouis» er magikeren med sans for alt som svirrer og kan trylles, «Tchoup» innehar rollen som den av goblinene som vet å bruke både lommene sine og rasjonell tenking, og til sist har vi «Stucco», en bråkmaker som liker å dytte, løfte og slå ting. For de som har spilt det første i serien, er det lett å gjenkjenne dem, selv om navnene er forskjellige. Alle må som regel brukes for å komme gjennom brettene, og det er mulig å gi simultane ordrer.

I demoversjonen får du det tiende brettet fra helversjonen å bryne deg på. Her må du gro litt salat til den alltid sultne «Saladini», en stor skapning med dårlig syn. Såpass dårlig at han fort kan ta feil av deg og salaten! Gåtene følger mye den samme oppskriften som tidligere spill i serien er kjent for; brutal vanskelighetsgrad uten særlige hint om hva det ønsker spilleren å gjøre. Prøving og feiling når dog langt, og det er heldigvis ikke mulig å dø. Hvert av de totalt 16 brettene vi finner i helversjonen inkluderer også gulltenner som du må finne som bonus. Progresjon lagres automatisk fra brett til brett, men det er ikke mulig å lagre spillet sitt midt i et nivå, noe som føles manglende. Så smør tålmodigheten grundig og skulle du sette deg fast, kan du alltids laste ned løsningen som ligger ved denne omtalen.

På lydsiden er det betryggende å høre at goblinspråket har blitt bevart, det vil si, den gode gamle miksen av uforståelige ord og gryntelyder serien er myntet på (diskettversjonene iallefall), og her florerer de. Det skal poengteres at for utrente ører kan de fort høres ut som noe fra «Hellraiser». Til tider noe pinlige, og kan få veteraner av serien til å rynke litt på nesen. Likevel er noe av sjarmen her, men overgangen fra 2D til 3D vasker automatisk vekk noe det er vanskelig å etterligne eller toppe.

Bakgrunnsmusikk er det lite av i demoen, og dukker kun opp i sporadiske mengder og er lite karakteristisk. Animasjonene på sin side er til tider gode, spesielt på store objekter slik som vegetaren «Saladini». Ellers skiller de seg absolutt ikke ut, og det helhetlige bildet når aldri over middels. For å være et spill i 2009 er ikke grafikken eller poleringen rettferdig nok mot en serie som er kjent for fruktig pikselglede.

Men, det blir feil å si at spillet ikke har sjarm, for det finnes absolutt her. Humor finnes i bøtter og spann, og lattermusklene sitter løst gjennom hele opplevelsen. Mange av løsningene krever absurd tilnærming, og «ingen nåde»-prinsippet vi kjenner igjen fra DOS-dagene er tydelige. Eksempelvis hvis du feiler tre ganger med å ta tak i blomsten etter at «Saladini» har plukket den opp, er du pent nødt til å gå ta hele hendelsesforløpet om igjen for å hente nye.

Etter å ha fulgt utviklingen i over et år, er det fint å endelig kunne utforske ting på egenhånd. Demonstrasjonen føler vi kun gir et minimalistisk innblikk i variasjonen hele spillet har å tilby, spesielt på lydsiden og omgivelsessiden. Derfor kan vi kun sette karakter utifra det som vi har spilt og sett og er på ingen måte en helhetlig vurdering for den endelige hele versjonen av «Gobliiins 4».

Når det er nevnt, så koker «Gobliiins 4» ned til et blandet, men likevel trivelig gjenmøte. I 2006 tok tålmodigheten til herr «Gilhodes» slutt, og han bestemte seg for å gi goblinene en ny plass i spillhyllene. Sammen med det lille franske studioet «Société Pollene» og litt produksjonsmidler fra Moskva satte han for alvor fart på tegnebrettet.

Det er rimelig rart å endelig se et nytt medlem i stjerneserien som slukte barn i tenårene rått tilbake på 90-tallet, og det vil ta litt tid å faktisk fordøye at vi endelig får dra ut på tur med småtrollene igjen. Fans av brutale gåter vil umiddelbart føle seg hjemme, selv om fans av serien vil savne pikselsjarmen. Et høyst standard spill med høy vanskelighetsgrad, svært varierte omgivelser og rundt regnet også givende å spille.