Vi husker alle gigantsuksessen som fikk alle mødre til å vri seg i vrede og alle tenåringsgutter til å juble av skrekkblandet fryd, nemlig Doom-serien. Basert på en modifisert grafikkmotor av fra Doom med litt mer inventarbasert spillbarhet satt i en ondsinnet middelalder med bøttevis med onde krefter og voilá, vi får Heretic.

Selv den mest ihugede strategi og «old-school»-fantast trenger sin fiks tilbake til røttene. Uten å gå en eneste milimeter fra det folk ble kjent med fra tidligere superhit Doom, bygger Heretic på den samme spillbarheten, men legger til egenskaper som enkel inventarhåndtering, muligheter til å fly samt se seg om i miljøene.

I en sjanger hvor action står i høysetet, betyr det som regel at historie er noe vi finner som en ettertanke på baksiden av et lasteplan et eller annet sted. Heretic prøver med en laangt over kanten angrepsvinkel på alt eldgammelt og ondt, og de skal iallefall ha for å ha prøvd. Det skriker klisjéer herifrå til Amsterdam. For de som ikke tror oss, her er kortversjonen.

Spilleren tar opp rollen som Corvus, en alvehelt og en av de siste i sin rase, kalt «Sidhe», etter at en horde med onde monstre fra en annen dimensjon gikk amok i hans hjemland. Bak det hele står tre brødre, kjent som «The Serpent Riders» på grunn av deres monstrøse animalske kjøretøy. Ved å sammenkjøre sine enorme krefter har de forhekset landets syv konger til hjernedøde tjenestemenn. Men alvene, eller «Sidhe» folket, var naturlig immun mot alle magiske triks noe som falt i dårlig jord hos de korrupte lederne. I tro ond stil ble de utstøtt av kongene, som siden beordret total utryddelse av rasen.

Det ene ledet til det andre, og resultatet av blodbadet ble at mesteparten av alle de gamle vise gikk av dage og resten forsvant under jorden. En ildsjel hadde likevel andre planer, og med et magert arsenal og sinne setter Corvus retningssansen ut for å finne D'Sparil, den svakeste av de tre «Serpent Riders» som fortsatt befinner seg i landet, Parthoris.

Opplevelsen er delt opp i tre kapitler, og hver av dem har åtte til ni brett og avsluttes gjerne med en boss. På toppen av retten er det fem vanskelighetsgrader å velge fra, så både varighet og innhold er det ingenting å si på.

Opprinnelig kom Heretic ut som «shareware», kun mulig å få tak i ved å å bestille per post, hente fra veven eller som supplement med et datablad. Denne har kun første episode av historien, og betraktes som den originale utgave. Butikkversjonen derimot het «Heretic: Shadow of The Serpent Riders» og inneholdt ikke bare de tre første episodene hvor du til sist møtte D'Sparil, men også to ekstra kapitler som tok for seg krigen før hendelsene i de tre første kapitlene og hjemplassen til D'Sparil.

Som nevnt har Raven gjort noen endringer på spillbarheten med inventarbehandling og magiske objekter som kan brukes når du selv ønsker. Fra energiflasker og usynlighet, til mer søkte ting som magiske runer som gjør om alle fiendene til kaklende høns og posisjonsresetting. Sistnevnte kan være kjekk hvis du har satt deg fast, og trenger å starte fra begynnelsen av brettet uten måtte ta alle fiendene på nytt. På den enkleste vanskelighetsgraden brukes nyttige objekter umiddelbart, mens de andre krever at du gjør enkel romstering i sekken etter de objektene du ønsker å bruke. På et normalt norsk tastatur får du tilgang til den ved å bruke «æ» tastene «[» og «]».

Lydsiden av Heretic er noe spesielt, ettersom det benytter tilfeldig genererte lydsnutter for bakgrunnseffekter. Disse fungerer jevnt over veldig bra, og gir en unik gufsende opplevelse hver eneste gang. Musikken passer også settingen bra, med en litt brutal vinkling på et middelaldersk korstog avrundet med midi i spissen.

Dette spillet var utvilsomt veldig bra når det først kom ut, og la til endel aspekter mange savnet i Doom. Det å se seg rundt om i miljøene var fortsatt i vuggestadiet, og utførelsen her er ikke smertefri, men fungerer på sin egen primitive måte. Det er sjelden du trenger å se verken opp eller ned, og under spilling virker det mer som en ettertanke som lett kan glemmes eller oversees, fremfor å være helt nødvendig.

Med mer av det som gjorde Doom til hva det var, men med en vri fra middelalderen og et fiendegalleri inspirert av alt fra skjelett til mytologiske skapninger er resultatet godt nok til å være underholdende. Jakten etter nøkkelkort og dører er fortsatt veldig mye til stede, og en del av objektene med inventarbasert interaksjon skjønner man ikke bruken av før de testes, men sett over ett er dette nok en historietime i hvordan FPS-spillene før i tiden ble laget.

Andre notater
De tre brødrene møter du som bosser gjennom tre forskjellige spill.
Den første, D'Sparil er sistebossen i Heretic
Den andre, Korax, møter du i Hexen
Den siste, Eidolon, tas ved dage i Hexen 2
Spillhistorien går over flere spill, og går kronologisk slik: Heretic, Hexen, Hexen II, Heretic II
Heretic episode 1 var shareware og er betraktet som den «originale Heretic». Den het altså kun Heretic og kom ut i 1994.
Episode 2 og 3 var derimot betalvare. Alle episodene (1-3) kom senere ut under navnet «Heretic: Shadow of the Serpent Riders» og ble utgitt i 1996.
Hovedpersonen, Corvus, er tatt fra det latinske navnet til kråke, Corvus corax.
Dette henger selvfølgelig sammen med utviklerens navn, Raven Software.

Video
[vimeo]7914263[/vimeo]