Hugo er igjen aktuell i årets TDS-julekalender, og i denne runden forsøker spillprodusenten å servere en krimgåte i beste Poirot-stil. Etter å ha reddet kjæresten Penelope fra skrekkens hus i forrige anmeldelse har paret nå tatt turen til Hugo's gammel-onkel Horrace hvor de skal feriere. Mord og mysterier er vår manns faste følgesvenner, så her dras man straks inn i forviklinger. Men, er historien bedre enn forgjengeren og holder spillet i det hele tatt mål?

Først litt om selve handlingen. Hugo forsvinner tidlig i spillet, og vi tar over som Penelope i jakten på vår forsvunnede helt. Hun blir fort vitne til noe som tilsynelatende er et brutalt og blodig drap på onkel Horrace, og dermed er det opp til oss å nøste opp i alle de løse trådene. Hvem drepte Horrace? Og hvor er Hugo?

Penelope treffer på flere potensielle mistenkte i saken, men i tradisjon tro er det gjennomgående store hull i historien i spillet. I stedet for å la oss finne frem til svaret på mysteriet gjennom oppklarende hint og oppdrag, tas vi med gjennom en mengde scenarioer uten noen som helst sammeheng til hva som egentlig skjedde i huset da vår gamle onkel brått parkerte tøflene. Enkelte deler av spillet virker helt absurde, og har overhodet ingen sammenheng med mordgåten.

I oppfølgere er det vanligvis endel forbedringer som skiller siste utgave fra forgjengeren. Vi hadde vel kanskje særlig håpet på en litt mer spennende grafisk utforming av scenene i spillet, samt kanskje et par lydeffekter eller til og med musikalske innslag her og der. Riktignok kom dette spillet bare 1 år etter Hugo's House of Horrors, men det finnes altså ikke antydning til forbedring i grafikken i spillet. Snarere tvert imot, perspektivforståelsen i enkelte scener og gjenbruk av figurer fra det første spillet trekker såpass ned at dette rett og slett ikke innbyder til utforskning i det hele tatt. Det samme gjelder lyden, vel og merke får vi en liten trudelutt i introen men utover det er lyd og musikk nesten totalt fraværende.

Spillbarheten er akkurat den samme som i forgjengeren, men i et forsøk på å gjøre utfordringen noe større har de også lagt inn et par nesten latterlig vanskelige løyper man må navigere seg gjennom ved hjelp av piltastene. Når man kan sitte i 10 minutter før man klarer å plukke opp et forstørrelsesglass blant noen stillestående, men farlige planter (les: bevege karakteren piksel for piksel), da går det ut over helhetsinntrykket.

For å trekke inn Hercule Poirot en siste gang så er alltid høydepunktet når han har samlet alle de mistenkte i et rom og ekskluderer én og én av dem fra å være morderen frem til at bare den skyldige sitter igjen. Avslutningen i Hugo 2 - Whodunit, vitner om fullstendig fravær av viljen til å redde stumpene i en noe dårlig oppfølger. Man føler at man til og med blir snytt for en skikkelig ending, det er bare dialog som gir svaret på gåten på en særdeles arrogant måte. Den som holder ut helt til slutt får se.

Dette får bli avslutningen på Hugo's eventyr i denne omgang, grunnet mangel på motivasjon velger vi å ikke fullføre trilogien riktig enda. Men, Hugo 3 - Jungle of Doom er like fullt et gammelt DOS-eventyr. Vi kommer med andre ord tilbake til siste del ved en senere anledning!