Quik the Thunder Rabbit

Quik the Thunder Rabbit

Game cover for Quik the Thunder Rabbit
Developer(s)
Publisher(s)
Release year
1994
Releases
N/A
Age rating
Everyone
Game mode(s)
No modes defined
License
Abandonware

No game description available yet

Published: 03.04 2012 by retrospirit-bot

Screenshots
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit
Game screenshot of Quik the Thunder Rabbit
Skjermskudd fra Quik the Thunder Rabbit

Elendighet! Gulerotbestanden hos kaninstammen i «Angel Meadows» er skrekkelig tom når sjefskaninen kaller inn til ekstraordinær generalforsamling. Blodtørstige fiender står å banker på døren så noe må gjøres umiddelbart! Det finnes et håp, i et magisk frø langt, langt borte, men til det trenger de noen med god kondis.

Det vil si, ingen andre enn den raskeste kaninen i stammen, nemlig «Quik». Hans oppgave blir å bruke labber, ører og kraftige bakspark for å komme seg helberget frem til «Quok», en vennlig trollmann som eier det magiske frøet. Det er bare en bakdel; han bor tusenvis av mil unna og fæle folk er overalt! Hopp i vei!

Gjennom fire forskjellige verdener fordelt på rundt fire brett testes plattformkunnskapene dine til det ytterste. Brettene er lange og drar veldig ut. Det er heller ikke et spørsmål om å springe fra den ene siden av kartet til det andre, hvert brett har nemlig spesielle dører som må finnes. Disse sender deg tilbake i tid på jakt etter en klokke som må plukkes opp. Først då kan du fullføre brettet. Logikk er ikke noe disse kaninene behøver å skilte med, for her finnes det absolutt ingen...

Det første som slår en med Quik the Thunder Rabbit, foruten om den umiddelbare likheten i hvordan kaninene fremstår og jernkaninen i «Donnie Darkko», er Amiga-grafikken. Like fruktig som James Pond, Superfrog og Oscar er det et behagelig skue. Det er små detaljer hele veien som bevitner om øye for detaljer. Det er så tegneserieaktig vi kjenner Titus som og så inspirert fra Amiga-dagene det går an. Porteringer av spill som først dukket opp på Amiga hadde som regel en solid visuell side, og dette er inget unntak.

Det sukkersøte belegget fortsetter både i fiendegalleri og musikken, selv om lydsiden mangler variasjon hva effekter angår. Låtvalgene passer riktignok en hoppende glad salattygger med lystige toner passende i et fantasirike hvor ingenting henger på greip. Likevel kan den lett bli irriterende når du for femte og tiende gang prøver brettet på nytt uten å helt skjønne hva du skal gjøre.

For det er et av hovedproblemene til Quik; gameplay og brettdesign kunne med god margin ha vært påkostet flere mannstimer. Ikke bare pålegger de at du må finne en intetsigende segment for å videre fortsette på et annet brett hvor det gjelder å klatrer opp et høyt tårn med en pterodactyl i hælene, men du må også holde styr på meningsløse ting som vannbestand, gulerøtter og antall hjerter. Til enhver tid må hver av dem vedlikes. Går vannflaska tom mister du et liv. Er det ingenting å knaske på av i grønnsakskurven går det likens. Sammen med antall hjerter, som kun burde ha vært den eneste helseindikatoren din, utgjør de Quik sin levedyktighet på nivåene. Det er unødvendig, dumt og legger på et tåpelig lag med kompleksitet man aldri skulle ha hatt. Antall hjerter har man alltid kontroll over, mens resten er tikkende bomber som hele tiden krever påfylling. Heldigvis lar de seg påfylles fra det fiender etterlater seg, men skjuler ikke idiotien i mekanikken. Tydeligvis er dette koblet til historien på en eller annen bisarr måte, men det er uvesentlig. Vi kan ikke annet enn å rope: «Hva tenkte de på!?!»

Bunnen av søppelbøtta stopper ikke før vi har sett på Quik sin evne til å ta ut fiender. Med et lett trykk på «ctrl» kan man snurre en kort tid. Når fiender treffes sendes du raskt i motsatt retning av hva du gikk inn med. Spesielt katastrofalt blir det derfor å hoppe på fiender i lufta foran stup fordi du kan godt seile ned i den avgrunnen du prøvde å unngå. Vi fant ut at det beste er å unngå dem, og heller gå for ugangskråkene som er lettere å ta. Alle hopp virker til å foregå i lav gravitasjon, så glem den plattformingen Super Mario og Sonic lærte deg, her kan du nesten sveve.

Urimelig og mer tøysete enn hva premisset til spillet tilsier, er spillopplevelsen en flau 3-dagers lapskaus som har ligget for lenge i romtemperatur. At fiendene er relativt varierte og krever forskjellige måter å angripe dem på, synliggjør mer svakhetene i spillet enn evnen til å tilgi dem. Dette sender tanker tilbake til då vi omtalte «Elf», selve definisjonen på hva digital grusomhet og «blåst» er. Quik the Thunder Rabbit er ikke like ille, men tenderer som nevnt på en rekke punkt. At det ikke går an å få en enkel ting som hovedelementene i et plattformspill rett er vanskelig å forstå, men trenger du et prakteksempel til særoppgaven din sitter du å ser på et akkurat nå.

Vanskelighetsgraden ligger også nokså høyt, takket være kompliserte brett som krever at du labber plasser du kan og ikke kan se. Det du er vant med av «hemmelige områder» fra andre spill, er en nødvendighet her for å komme videre. Blindveier er det nok av, hvorpå du serveres skilt med «Joke» som et fransk nikk om at nå har du gjort noe feil. Og som ikke det er nok, avsluttes hver verden med en labyrint hvor det er om å gjøre å finne bossen. På slike områder har du kun hjerter å forholde deg til. Ekstremt ukonsist med andre ord.

Historien om kaninen som måtte springe fire verdener og seksten brett for å finne et magisk frø for å redde gulerotbeholdningen til neste vinter virker på papiret som en god distraksjon for alle aldre. De mindre forblir fort trollbundet av de detaljerte miljøene og den fine grafikken, så mye kan nok unnskyldes. Men en kjapp og nærmere titt på hva som egentlig foregår i kulissene og hvordan det gjør det, innser man raskt at ting som tilsynelatende burde ha vært bagateller er i full blomst. At premisset er useriøst betyr slettes ikke at alt annet rundt det også skal være det. Vi hadde håpet på mer enn dette, Titus.

Det finnes mye bedre alternativer fra 1994, f.eks Jazz the Jackrabbit. Følg heller Jazz denne påsken!

retrospirit-bot's avatar
By Retrospirit-bot - 03.04.2012

Score summary
Graphics
5
Very good
Sound
3
Mediocre
Gameplay
2
Very basic
Story
1
Almost non-existent
Difficulty
5
Very hard
Learning curve
2
Pretty easy

Overall: 2

There is currently no gameplay video for this game. But, you can help add one! Login to get started.

Contribute to Quik the Thunder Rabbit

Help build the ultimate source for old games by adding new content for this game page.

Login to contribute. No account? Create one today!

Contributors gain additional site functionalities like access to extra content and much more!

Files
Please login to contribute and access extra content. No account? Create one today!