Frivare med kameler, geiter, flygende skip og fiender overalt? En solid syretur fra utvikleren Jeff Minter som har litt for mange llamaer og kameler på hjernen byr på en spillopplevelse utenom det vanlige. Her er ingenting vanlig, snarere tvert imot. Og vi som trodde inget spill kunne toppe Kult: The Temple of Flying Saucers...

Blottet for historie, mål og mening tar du rollen som enten en kamel eller en geit og må ta hevn på noen muterte kameler som herjer verdensrommet. Alt foregår på en lineær horisontalt flate som beveger seg automatisk, og du trenger bare å hoppe og styre, skyting foregår av seg selv. Det som høres enkelt ut på papiret, er alt annet i virkeligheten.

Mye av grunnen til er det skjer veldig mye veldig fort på skjermen. Fiender dukker opp fra hvilken-som-helst vinkel og skyter alt mulig søppel din vei. Kameler er som kjent litt trege dyr, og de er ikke noe unntak fra regelen her. Bevegelser er konservativt trege og gjør at dårlig timede hopp eller skudd kan sende deg pladask i fiender og døden. Heldigvis tåler du litt, men et direkte møte med fiender er som regel spikern i kista.

Heldigvis er det litt hjelp å finne i de tre spillmodiene. Foruten om å spille helt alene, kan du få hjelp av datamaskinen til å styre den andre spilleren, altså geita, eller enda bedre; få med deg en venn og skyt intergalaktiske skumlinger ut i det fjerne rom. Det er også fortsettelsespunkt etterhvert som man progresserer, med passord som du kan skrive inn på startskjermen. Det er iallefall ett lyspunkt; du slipper å rive av deg håret på de brettene du allerede har klart.

Det er ikke mye som gir mening i Revenge of the Mutant Camels, og det er nok heller ikke poenget. Du møter blant annet utvikleren av spillet selv som kaster mini-kameler mot deg i et dødelig tempo, flygende skip fra det forrige spillet («hovedpersonen» var et skip i Attack of the Mutant Camels), flygende kattekoder og «selvfølgelig» andre mer muterte kameler.

Det er så blåst at det er vanskelig å være ignorant til, hele premisset er så fjernt at det konkurrerer med både Captain Blood og Chamber Chamber of the Sci-Mutant Priestess, begge fra Exxos, og det sier veldig mye. Hvis det finnes en liste over uforståelige spill må denne være garantert en plass der. For de som ikke har spilt de andre to, ta en kikk hos oss i nær fremtid og sjekk Wikipedia.

For å hjelpe deg på den særdeles sære ferden gjennom syreuniverset finnes bonuser som gir bedre våpen, helse og endel av de som tar knekken på deg umiddelbart. Fra epler og firkanter med bokstaven «P» (for «power» red.adm) til de mer fiendtlige tydelig markert som hodeskaller på rød bakgrunn. Noen reverserer også kontrollene dine. Lar du datamaskinen stå for sidestykket ditt, får den ikke oppgraderingene du tar, og benytter sjansen sjelden til å selv plukke opp noen. Dette skyldes at den kopierer dine bevegelser med litt forsinkelse – en elendig måte å late som at maskinen spiller med deg selv om det fungerer overraskende fint de brettene nivåene.

Av en eller annen grunn sliter spillet å komme videre fra introduksjonsskjermen hvis lyd er satt på, men den lille smakebiten vi fikk av låtvalget, virker det som at her er det tempo-rock med psykadelisk sjargong som regjerer platecoveret. Effektene har vi ingenting vi skulle ha utsatt på, de fikk vi nemlig aldri hørt.

For å kunne skilte med hele 256-farger fra innstillingsmenyen er det lite her som tyder på at den delen av fargeskalaen noen gang blir brukt. Her er det 16-farger hele veien, med enkle grafiske tilnærminger til bakgrunnsmiljøer. Av og til maler Gameboys, pyramider og palmer bakgrunnen, men alle disse er mer ettertanker enn noe annet. Den monotonske blå bakken og den endeløse stjernehimmelen er iallefall sikre hester – de er tilstede absolutt hele tiden.

Det er vanskelig å befeste noe som helst i denne skyteglade og arkadeinspirerte tittelen. Opprinnelig utgitt til Commondore 64 i 1984 og senere på Amiga og Atari ST, kom den til slutt på DOS-plattformen som frivare 10 år etter, altså i 1994. Det finnes også mange andre veldig lignende spill fra samme utvikler, blant annet Llamatron, en tilnærmet blåkopi av gode gamle Robotron og Mama Llama. Jeff Minter er seriøst hekta på kameler og llamaer, derfor navnet på firmaet deres Llamasoft.

Vi har problemer med å anbefale dette til noen som helst foruten om av nostalgiske grunner. «Attack of the Mutant Camels» hadde iallefall et romskip, og det hang iallefall litt mer i kontekst med andre spill på denne tiden for gjenkjennelsesfaktor. Men hvilke forventninger hadde du egentlig til et spill med denne tittelen ? (og som ser ut som dette? Link » )