• (0)
  • (0)
  • (0)
  • (0)
Game cover

Rick Dangerous

Platform iconDOS 1989 Action Platform

No game description available yet

Game published on 06.12.2008 by Coreus

Editor rating
2
User rating (5 votes)
5.2

Rate this game

Rap sheet

  • Screenshots (6)
  • Review (1)
  • Compability
  • Download
  • Comments
  • Screenshot(s) (6)


    Skjermbilde fra Rick DangerousSkjermbilde fra Rick DangerousSkjermbilde fra Rick DangerousSkjermbilde fra Rick DangerousSkjermbilde fra Rick DangerousSkjermbilde fra Rick Dangerous

    Game video


    There is currently no video attached. If you have one, contact us and we'll add it!

    Download


    Game compability


    Review


    «Rick Dangerous», som til forveksling høres ut som en ukjent slektning til «Dangerous Dave», er opp til anklene i problemer. Satt ut for å finne den lenge forsvunnede «Goolu»-stammen styrtlander like så godt i Amazonas blant gale «Goolus» som vil han alt annet enn godt. Hvor ender eventyret som starter brutalt, og bare blir verre og verre?

    Lenge før Core Design i 1996 kom på at den lettkledde «Lara Croft» i «Tomb Raider» kunne kapre tenåringer halvveis rundt jorda (les forøvrig omtalen: Link »), var «Rick Dangerous» Core Design sitt flaggskip. Tøflende vekk fra rullende steiner, feller og annet lurium bar ferden fra Sør-Amerika til Egypt og et nazislott før det endte opp i en rakettbase. Det var ikke til å ta feil av, Rick levde farlig, og mange likte det.

    Det skal ikke mer enn et par øyne til for å se at spillet låner tungt fra testamentet «Indiana Jones» startet på, bare det aller første nivået sier sitt. Året er til og med 1945, og nazister er de egentlige fiendene. Ikke nok med at det er ekstremt stereotypt, det grenser litt til det pinlig åpenbare. Likevel, det var nok få som brydde seg om akkurat det der man satt foran flimreboksen og reiv seg i håret.

    Kort oppsummert baserer «Rick Dangerous» seg om å springe for harde livet, skyte fiender og håpe at det ikke finnes onde feller i veien – noe de fleste vet ikke stemmer, «Rick Dangerous» er synonymt med utallige måter å dø på. Selv for en utvikler som senere skulle bli verdenskjent, grenser dette til galskap. Du starter med seks liv, litt ammunisjon, en stungun, sprengstoff og et klapp på ryggen. Resten helt opp til deg.

    Rick lærer fort at det å være lommekjent har sine desiderte fordeler, spesielt når du starter med såpass lite utstyr i ryggsekken. Oddsene er så absolutt ikke på hans side, så å vite hvor fellene er, er nesten obligatorisk for å kunne komme seg langt. Et minste feilskjær og Rick hopper smilende av skjermen i beste «Super Mario»-stil. Selv om det kun er fire brett, må du likevel forsere over 100 «skjermer» med dødelige feller, blandede fiender og generell pur ondskap.

    For å korte ned på ammunisjon, bomber og krutt lar endel feller seg bruke til din fordel. Piler som skytes ut fra veggen diskriminerer ikke hvem den treffer, så hvis du timer det riktig har du mulighet til å ta ut flere fiender uten å løsne et eneste skudd. Dog, ikke alt er plaffing av fiender. Her fins også litt god gammeldags gåtemiks du ikke skjønner før du enten har lest om det, gjort det før, eller er ekstremt heldig. Dynamitt er det verktøyet som duger til slikt, men pass på; eksplosjonene har en tendens til å sende prosjektiler mot eksplosjonsretningen, og setter deg i umiddelbar fare. Det er altså best å springe som fanden selv etter at du har plantet litt sprengsirup.

    Senere, når du finner ut at Nazistene står bak, skifter fokuset litt fra alle fellene til mer action og andre overordnede oppgaver som å redde allierte, ødelegge rakettbaser m.m. Dog, livet som Rick er fortsatt farlig, og utfordringene stabler på seg raskere enn du mp3-spilleren din jo lenger du overlever. Tankegangen om å hele tiden være underbevæpnet mot ustyrtelige odds fungerer fint hvis det er eksekvert rett, men det går til et visst punkt før du slenger joysticken i veggen. «Rick Dangerous» tar like så godt på seg syvmilsstøvlene og spankulerer glatt forbi punktet, mens han flirer rått om hvor ræva du er. Irritasjon ender opp som frustrasjon; timing og nøyaktivhet må være så latterlig perfekt at det er kun de mest dedikerte som klarer seg igjennom uten å lukte på juksekoder.

    En annen ting som får nervene til å vri seg i smerte er kollisjonsdeteksjon. Det er som at figuren har en stor usynlig firkant rundt seg ingen fiender må være borti, ellers dør du. Hopp som du tydelig ser skal gå an å gjøre over fiender, ender katastrofalt med et mindre liv i kassa. Står du på et platå over en fiende og han når kanten, er det samme reglen. Selv når du trodde du var sikker i stigen, dør du brutalt fordi en flik av hatten din berørte en fiende sin sko. Pikselblokk-deteksjon, som det heter, krever tilvenning, som det gjorde med både «Jill of the Jungle» og de første «Duke Nukem»-spillene. Det er egentlig en lat måte å løse en viktig del av et spill på, noe spillerne får lide for og som bygger på den allerede høye vanskelighetsgraden.

    For de som har spilt andre enn DOS-versjonen kan få seg et sjokk når de starter opp denne versjonen av Rick sitt eventyr. Her er alt mye mindre detaljert enn for eksempel på Atari STen eller Amigaen, og fargebruken mye mer sparsom. Også lyden er på sparebluss, ettersom alt du vil høre er effektene. Selv ikke den velkjente introduksjonsmusikken er her! Som om ikke det var nok, er den velkjente introduksjonsskjermen med den mafialignende Rick heller ikke med. Istedenfor får vi servert en halvslapp introskjerm med spillets navn og utvikler i tekst. Helt latterlig.

    Eventyrene til Rick fikk en oppfølger, som, tro det eller ei, var mye vanskeligere enn det første. Plattform i sin enkleste form hvor spillbarheten er lett å lære, men vanskelig å mestre er absolutt den hellige gral her. Du kommer deg aldri gjennom hvis du ikke kan banene ned til ytterste detalj. Det har blitt portet til nesten alle konsoller som var tilgjengelig sent på 80-tallet, men kun en håndfull av dem var verdt å ta en titt på.

    For den komplette følelsen anbefaler vi Xrick, en åpen kildekode-versjon for både Windows og Linux (Les mer om xrick her: Link »). Hvis du heller liker å spille i flash, kan du ta en titt på flashversjonen her Link »

    Skal du prøve et umenneskelig og vanskelig spill, er «Rick Dangerous» perfekt føde å bryne seg på. Klarer du alle fire brett uten å dø, jukse eller ved å bruke andre «ulovlige» hjelpemidler, kan du anse deg selv om gud!
    Score summary
    • icon Graphics : 3
    • icon Sound : 1
    • icon Gameplay : 3
    • icon Story : 2
    • icon Difficulty : N/A
    • icon Learningcurve : N/A

    Game permalink:

    Comments