Et team av spesialsoldater har fått i oppdrag om å utforske en øy som ryktes å huse en skummel sekt i et gammelt kloster. Like etter ankomst blir de oppdaget av patruljer på øya og båten deres blir sprengt i biter. Deres eneste vei ut, er ironisk nok inn – og det er nok av soldater å meie ned.

«H.U.N.T» eller «High-risk United Nations Task-force» består av fem forskjellige personligheter; Taradino Cassatt, Thi Barrett, Lorelei Ni, Doug Wendt og Ian Paul Freeley hvorav du må velge en. Hver karakter har unike karakteristikker som gjør enkelte bedre og verre til noen ting ifht. Andre. Etter at du har valgt karakter er det ikke mulig å skifte. I «shareware»-versjonen av spillet var kun Taradino Cassatt tilgjengelig, en helt gjennomsnittlig fyr.

Denne FPS-en begynte sin ferd som en utvidelsespakke til Wolfenstein 3D – et av tidenes mest betydningsfulle FPS-er. Spillet skulle bruke samme kodebase, og legge til nye brett, dekor og karakterer. Etterhvert ble Wolfenstein 3D droppet av id Software, sannsynligvis for å holde fokus på deres kommende tittel, nemlig Doom. Alle navnerelasjoner til det opprinnelige spillet ble kastet ut av vinduet og prosjektet ble til noe mye, mye mer enn bare enn add-on for Wolfenstein.

Et av de sterkeste karaktertrekkene ved Rise of the Triad: Dark War er den grafiske volden. Fiender har en tendens til å sprute innvoller, armer og bein når de sprenges, og fiender som har tatt nok skade vil be på sine knær om nåde. Våpen som rakett-, og bombekastere gir latterlig overdrevne blodbad; mest unikt for dette var det første spillet som satte ordet «Gibs» på kartet. «Gibs» (at deler av fiender flyr rundt) ble populært i senere spill, som f.eks Duke Nukem 3D, Shadow Warrior og ikke minst Blood. Fiendene du møter er forøvrig særs inspirert av nazister, med uniformer og rang.

Med totalt 32 brett, et hav av våpen, 11 totalt, fire bosser og veldig mange skjulte hemmeligheter (både relatert til brettene, men også i form av juksekoder) tilbyr ROTT en totalt annerledes og særdeles uhøytidelig FPS-affære. Spillet var likevel det første med en realistisk begrensning på hvor mange våpen du kan bære til enhver tid.

På toppen av det igjen finnes støtte for flerspiller, kalt «COMM-BAT» som hadde støtte for svimlende 11 spillere samtidig. Totalt er det 9 moduser i flerspiller, noen av dem går ikke ut på å skyte hverandre. Det meste kan også konfigureres til spillernes gane, noe som tilbyr en variert opplevelse utover kampanjen. Spesielt spennende er muligheten for å jakte på hverandre, hvor du får utlevert absolutt ingenting mer enn knyttneven og blir jaktet av alle de andre. Adrenalin fra ende til annen!

Allerede har vi konstatert at R.O.T.T var grensesprengende når det kom. Ikke nok med at det toppet Doom på vold, antallet og variasjonen av våpen var stor og brettene oftest enorme. Nytt var det også at synsfeltet kan beveges opp og ned for å sikte på fiender som befinner seg over eller under deg. Geværet sikter som regel automatisk for deg skulle det befinne seg skumlinger som ikke er i rett linje foran deg. Blant såkalte «Power-ups» finner vi gude-, og, tro det eller ei, hundemodi. Spring rundt om en bjeffende sak på firebein og labb fiender i skrittet. Hva med å fly eller et besøk av Dopefish (les mer om fenomenet her: Link ») ? Helt ute på jordet, men passer merkelig nok fordi det er så mye kaos og tull her fra før.

Men, alt er ikke helt rosenrødt. Teksturer og miljøene du forflytter deg i er som regel lite inspirerende, og skriker unødvendig gjenbruk. Vanskelighetsgraden er også relativt høy selv på noen av de enkleste gradene, og fiender tåler overraskende mye når de ikke har noen form for rustning. Overraskende lett er det å dø også, hovedsakelig fordi brettene ofte er totalinfisert av farer. Venn deg til å holde deg langt unna roterende knivblader, og bygg opp en sunn fornuft til alt av vegger – noen liker å flytte på seg noe som betyr umiddelbar død.

Rise of the Triad: Dark War er en blandet pose av alt mulig rart. Grafikken er solid og noe av det beste sett i noe FPS, selv etter at Doom ble lansert. Den latterlige bruken av overdreven vold er ment som en morsom gimmick, men kan virke støtende for noen når øyer, lunger og magesekker renner fra nærmeste vegg. Fra å være en liten utvidelse til Wolfenstein 3D til et monster av en FPS som står støtt innenfor sine egne formeninger om hvordan denne sjangeren skal være er det ingen tvil om at utviklerne la vekt på at ingenting her egentlig skal gi mening. Spillet var både grensesprengende i den grad av detaljerikdom, spillbarhet og våpenseleksjon og monotont i forhold til teksturbruk i miljene og variasjon av fiender.

Det er umulig å sitte igjen med noe annet enn en flau smak og undre på hva dette egentlig smaker. FPS-ene hadde allerede fått sin spede vugge og 90-tallet var en heksegryte for titler i alle variasjoner og fasonger – med vekslende utfall. R.O.T.T kan anbefales for fans av sjangeren, men blir fort kjedelig fordi brettene er lange og mye av de samme miljøene går igjen.

Vi syns dette bildet passer spillet bra, gode gamle DopeFish:


Andre notater
- Juksekoder Link »
- Historien bak, fra utviklerne selv: Link »
- Enda mer om historien bak: Link »
- Dopefish lives! Link »
- Syrete feilmelding når du jukser deg til brettet «This Causes An Error»: Link »
- ROTT Reject Level Pack – Brett laget av Apogee, men ble aldri med i den endelige versjonen: Link »
- ROTT FAQ: Link »