Den stjerneformede figuren med et lurt smil om munnen, Ristar, må gjennom åtte forskjellige verdener gripe tak i alt som gripes kan. Som rake motsetningen til Sonic sine rullende angrep og rørleggeren som hopper på folk, bruker Ristar kun nevene for å ta ut fiender, holde seg fast og snurre seg rundt stolper. Dette medfører at du tøye intimgrensene til fiendene for å ta dem ut, en knivegg som krever litt tilvenning for å balansere. Armene er riktignok et par kroppslengder lenger enn figuren din, men å rive seg fra å tradisjonen om å hoppe på fiender krever tilvenning.

Det visuelle har sterke aner til Sonic the Hedgehog både i miljøfølelsen, animasjoner, fontene og ikke minst introduksjonsskjermen for hvert nivå – de er blåkopier (se skjermbildene til høyre!). Likevel er det en sjarm som fungerer, fargebruken i grafikken roper tilbake til en konsollgenerasjon som kapret selve essensen av å være ung – gleden i de fantastiske eventyrene smeltedigelen kjent som 90-tallet.

Ikke uventende avsluttes hver verden med en bosskamp. Disse er ikke akkurat spillets sterke side, og spesielt vanskelige er de heller ikke. Det handler ofte om å tøye grensene for nærhet ved å neve deg i hodet, halen eller en eller annen kroppsdel på bossen. Plattformingen er helhetlig fokusert på traversering ved å gripe tak i handtak, stiger, fiender og vegger. Spillet blander formelen med enkelte svømmebrett og bonusnivåer hvor det handler om å komme seg til skatten før tiden går ut. Nivådesignet mikser også endel på hvordan du avanserer, fra det enkle hvor det meste handler om å gå fra venstre til høyre, til det mer avanserte hvor den eneste måten å komme seg videre på er knappe hopp, snurre på stolper eller ta med seg objekter fra et sted til et annet. Det er definitivt en sunn variasjon ute å går her, men det gjør ikke spillet akkurat lett.

For som så mange andre Sega-titler er Ristar nådeløs for de som ikke er skikkelig god venn med timing og gamepaden sin. Heldigvis er det lite som dreper deg umiddelbart, men selv med opp til fire helsemerker, indikert med stjerner, er det lett å miste dem fort. Fiender har en tendens til å «respawne» om du trenger å gå tilbake i brettet og billige flammefeller og fallgruver har som regel bare ett utfall. Her lønner det seg definitivt å kjenne brettene godt nok. Vi setter pris på at spillet introduserer enkelte mekanikker som aldri blir brukt i senere brett, noe som bidrar til variasjon og spillglede hver gang du spiller. Mange av nivåene avsluttes også med en spesialsekvens slik som minibosser, ta ut fiender i en gitt rekkefølge eller følge med og angripe til takten i et musikkstykke. Morsomt!

Et passordsystem er også på plass, men lar deg ikke fortsette fra der du slapp. Istedenfor låser de opp ulike vanskelighetsgrader, spillemoduser og ekstra funksjonalitet. Du må med andre ord spille alle brettene i en setting samt sanke alle skattene fra bonusbrettene skal du få tilgang til dem alle. Men, frykt ikke; skriv «ILOVEU» som passord, så kan du velge det brettet du var på sist. Du kan takke oss senere.

Ristar er ikke bare en visuell glede for øye, musikken blander basstoner, lystig oppstemte toner og digitaliserte stemmer som tross for at de er helt forferdelige, tilføyer en nostalgi som bare må oppleves, til et resultat som faktisk fungerer. Den følger temaet til nivået fra mørke, tunge og seriøse toner i eksempelvis lavaverdenen, til lystige og lekne riff som passer perfekt til en planet dekt av snø og is. Om vi skal sette fingeren på noe må det være at de virkelige gode låtene kommer ikke før lenger ut i spillet. Tatt vanskelighetsgraden i betraktning kan det godt hende du aldri får hørt dem. Det er synd.

Det er definitivt en alternativ måte Sega har valgt å angripe plattformingen på i Ristar, hvor det handler om å holde armene godt utstrekt i en av åtte retninger. Mekanikken åpner for nye måter å bygge nivåer og fiender på, og spesielt utbredt er bruken av gripehåndtak, stiger, bjelker/stolper som ofte er eneste måte å komme seg videre på. Det krever god presisjon spesielt i situasjoner hvor de er plassert slik at du akkurat når dem når hoppet ditt er som høyest. Dessverre ble spillet utgitt i slutten av Sega Genesis sin levetid og fullstendig overskygget av lanseringen av Sega Saturn og derfor blitt noe av en ukjent juvel.

Spillet klarer å holde opplevelsen frisk ved blande andre elementer sammen i gameplayet. For eksempel kan du henge etter ballonger for å komme deg høyere og ta del i en snøballkrig for å nevne noe. Ristar tjener godt på disse investeringene fordi avkastningen man står tilbake med er en solid plattformer som turte å gjøre noe nytt i en verden regjert av Mario, Sonic og Castlevania-kloner – og at det fungerer! Det er sånt vår «Golden DOS Spirit»-utmerkelse står for. Her, Ristar! Catch!