Serious Sam Stone, smekkfull av testosteron, bestefar-trøya tatovert på brystkassa og så tettsittende jeans at puddelrockerne på 80-tallet ville vært stolt. Det er bare at Mr. Stone er den eneste igjen igjen av menneskene, så ingen får se de veltrente oljesmurte bicepsene, det kan han ikke ha noe av. Med en verden som har gått ad dundas etter den onde Mental har utryddet menneskeheten. Så Sam finner raskt ut at han må hoppe tilbake i tid for å stoppe Mental og hans horder av allierte sine planer, og få slettet historien hvor Mental tok over menneskeheten. Det er ikke mange sekundene etter du har gått inn i rollen som det eneste menneske igjen på jorden før du blir nedlasset av hodeløse selvmordsbombere, skjelett (som bruker sine egne bein som våpen) og droid-okser ikke har annen modus enn blodrødt. Du har nok allerede skjønt at du ikke blir å høre noen bruke ordene “Serious Sam” og “realistisk” i en og samme setning, og i mitt hode så er det helt greit. I et nesten mettet market med realistiske førstepersonskytere, så er det noe befriende å bare legge hjernekapasiteten på hylla og gå i full amokk modus i det sekundet fingrene dine treffer wasd. Arsenalet legger opp til at du bare skape så mye destruksjon som overhode mulig med miniguns som spytter ut kuler i samme takt som en tjukkasser smeller nedpå Jan Vardø pølsene på Narvesen og rakettkastere som skaper like mye helvette som Putin på en god dag. Serious Sam er et hurramahei fandivoldks spill fra start til ende, og tar aldri seg selv alt for seriøst, og takk gud for det.

Spillbarheten er hurtig og responsivt, og det man kjenner i dag fra spill som Call of Duty og lignende titler hvor man kan bare gjemme seg i noen sekunder og være god som ny etter at hue har spist trettito kuler i panna. I SS:FE er man avhengig av å bruke helsepakker som er strødd rundt på brettet. Spillet er heseblesende, og rett og slett bare moro. Spillet tar seg heller ikke høytidlig, og karakteren Serious Sam er Croteam sitt forsøk på å finne sin Duke Nukem, hvor en balls-to-the-wall attitude smører historien hele veien gjennom. Serious Sam kan best beskrives en AD-HD unge på speed skylt ned med Red Bull. Det er ikke et sekund spillet lar deg puste, og horder av fiender kommer svermene mot deg til en hver tid spillet er oppe å kjører på maskinen din. Skyteknappen er ikke et sekund av avtrekkeren, og det er hektisk men det er så gøy å bare smelle fra seg og ikke la seg tenke om noe annet enn å redde verden fra Mental. Spillet flyter som smør hele “historien” gjennom, og det er en befrielse hvis man har bare spilt dagens populær-førstepersonskytere.

Grafisk og det audiovisuelle er det ikke så hardt å komme tilbake til, og det er enda mer glatt hvis du kjøper HD remaken som finnes på bl.a. Steam. Serious Sam FE sprengte aldri noen grafiske grenser for den tiden det kom ut, og gjør det heller ikke nå i dag (med tanke på remaken). Det holder seg derimot overraskende bra med tidens tann.

Så hvis du har fått nok av julebakst, alt ivrige julereklamer, og bare søker etter å få ut litt frustrasjon. Så er Serious Sam det perfekte lille avbrekket i en ellers hektisk julestri. God jul.