Dagens luke i kalenderen er en skikkelig godbit, og for alle dere som har fulgt med i kalenderen, så vet dere at den forrige luken jeg stod for ikke var helt som forventet. Men – den som venter på noe godt venter ikke forgjeves! Idag kommer juvelen jeg husket som dårligere enn det var, og da veier det veldig opp!

For alle oss som vokste opp med både småsøsken og venner som hadde Nintendo, var alle spill man kunne spille to samtidig det vi foretrakk. Dagens spill er et slikt. Snake Rattle 'n' Roll var et av de første flerspillerspillene jeg spillte. Jeg likte det da, og jeg digger det nå.

Kort fortalt går spillet ut på at du, eventuelt også din kompanjong, skal spise gummiballer så du blir stor og tung, forsere haier, store føtter, kniver, dolokk, bomber og alt mulig av absurde fiender, før du skal veie deg på slutten av hvert brett. Blir du veid og funnet for lett er det bare å løpe tilbake på brettet for å samle mer poeng og spise mer mat. Dette fungerer utmerket, og du har også tid på deg. Du får bare 99 sekunder per brett, men dette holder som regel i lange baner. Spørsmålet blir ofte hvorvidt du tyner tidsgrensen litt for mye for å skaffe de ekstra poengene før du veier deg. Når du har spist nok vil halen din indikere at du er tung nok, og den vil blinke. Jeg har ikke klart å bli noe lenger enn dette, men man kan fortsatt samle masse poeng. Avhengig av hvilke baller man spiser, får man forskjellige poeng. Dersom man spiller to spillere samtidig, vil man få mest poeng av de ballene som er samme farge som en selv, men mest av de gylne ballene. Dette er en fin måte å fordele at man ikke blir funnet for lett mens den andre er alt for tung. Ah, alle minnene fra barneskolen kommer rennende tilbake. Når man blir angrepet avhenger det også helt av hva slags fiende som angriper deg, hvor mye liv man mister. Blir man angrepet av en av de lettere fiendene, vil man bare miste en kule fra halen, og man bør håpe på at man har nok kuler på halen til at man ikke dør. Andre fiender igjen ignorerer helt hvor mye man har fått i seg, og du dør gjerne med en gang når du blir angrepet av disse.

Variasjonen på brettene er faktisk også ganske god. Når man først har vendt seg til kontrollene (de er ikke nødvendigvis så intuitive som dagens kontroller er, brettene er nemlig isometriske – 3D på gammeldags ), får man forsere høyder, vann, fallgroper, overraskelser, farer og pigger. Når man krydrer det hele med fiender som beveger seg i mønstre og tilsynelatende tilfeldig, så får man en rett så morsom miks.

Grafikken i spillet er overraskende frisk. Jeg leste på nettet at han som laget dem jobbet med en måte å fremstille bakgrunner på en enklest mulig måte, slik at selve fila som ble kjørt på Nintendoen skulle være minst mulig. Deretter fant han en måte å fremstille objekter som beveget seg «utenpå» denne bakgrunnen, og ideen til spillet var født. Med skyggelegging og kreativ fargebruk må jeg si at jeg ble rett imponert over resultatet.

Navnet på spillet kom faktisk fra en sang på 50-tallet, «Shake, Rattle and Roll», og de hadde valgt å bruke noe av den samme musikken i spillet. Mannen som står som komponist er faktisk ingen ringere enn David Wise, mannen bak det velkjente Donkey Kong Country-sporet. At han i tillegg ønsker å gjøre ære på John Williams, en annen stor komponist, med å remikse tittelsporet fra «Jaws» inn i dagens juvel, er bare med på å komplettere lydbildet i dette spillet.

Når man skal oppsummere spillet, så får man et innblikk i hvorvidt det burde bli tildelt en Golden DOS-spirit-medalje, og selv om spillet kanskje kan oppleves litt kort, så er det ingen grunn til at vi ikke utleverer medalje i dette tilfellet. Snake Rattle 'n' Roll var et så kjært gjensyn for meg, selv om jeg forventet at det ikke skulle være det, at jeg tror det først er nå som jeg har blitt litt eldre at jeg klarer å sette pris på resultatet til de to utviklerene fra Rare. Jeg vil si at dette spillet er tipp, topp – tommel opp! ...og dersom du ikke har prøvd det enda, ja, da kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale det sporenstreks!