Kongeriket «Blue Rocks» er i trøbbel. En ond trollmann ved navn «Kraal» har stjålet et artefakt ved navn «Revvus» og selvfølgelig kidnappet prinsessen. Ditt oppdrag burde være åpenbart, her skal det reddes både prinsesser og kongerike.

Ansett som et «førsteperson»-Gobliiins deler spillet følgelig mange likehetstrekk med Coktel Visions fantasiserie om gobliner på eventyr. Fra musikken til grafikken er veldig mye du drar kjensel på umiddelbart og noen deler av det fungerer faktisk bedre enn i selskapets tidligere titler. Dette er fortsatt like syrete dog, bare hør her.

Det er veldig mange objekter som lar seg interaktere med, selv om de har liten hensikt i å hjelpe deg videre i spillet. I ryggsekken har du noe som ser ut som en ball av kobber. Denne lar seg kombinere med tre unike gjenstander du finner gjennom spillet. Ved å kombinere den med en ring oppnår du gryte du kan smelte og koke ting i. Du har flere hjelpere som følger med deg, fra Petroy som egentlig er en ånd med forsmak for å kunne oversette kryptisk tekst og gi historieinnsikt, to tullete gnomer, Uki og Orbi, som bare er med deg for reisen sin del og Urm en flaggermus som kan lage gull bare han får jordbær. Vi kan saktens spørre oss hva disse franskmennene røyker.

Underveis i spillet kommer du til å møte en hel haug av ulogiske gåter, nådeløs pikseljakt og faktisk FMV-er også (Full Motion Video). Selv om de er helt på trynet malplassert er det likevel litt av en overraskelse å se noe som ligner på ekte mennesker i et slikt pek-og-klikk spill så tidlig på 90-tallet som ikke hadde Sierra-logoen bak seg. Ween: The Prophecy skilter også med flervalgssituasjoner hvor du kan velge hvordan du vil gå frem. De alternative rutene er dog ikke åpenbare, og det er opp til deg å finne dem først.

Visuelt deler dette ikke overraskende samme kvaliteter som Gobliiins-spillene; De håndtegnede miljøene tilfører virkelig et personlig og varmt preg selv i områder hvor temperaturen er godt under komfortnivå. Bruk av objekter i forgrunn tilfører dybde i områdene du besøker og ser fantastisk ut. Animasjonene, utover FMV-sekvensene, følger samme mal med å være både korte og detaljrike. Endel skapninger burde kanskje ha forblitt på tegnebrettet.

Det er ikke å legge under et bord at dette er et merkelig spill, og på lik linje med The Legend of Djel veldig sært. Karakterene i FMV-sekvensene ser enten ut som kriminelle eller noens middelaldrende mor og tilfører ikke spillet noe utover ekstra creepyness. Og «Kraal», spillets antagonist, ser ut som en hobo dratt inn for å gjøre sitt livs enkleste arbeide.

Sammen med objekter du ikke skjønner hva skal brukes til i en kontekst kun utviklerne selv kan forklare bakgrunnen stiller Ween store krav til din godtroenhet. Logikk er et fremmedord i kongeriket «Blue Rocks» og det med god grunn; ingenting her gir spesielt mening. Dette er en opplevelse hovedsakelig for gåteløsningens del og kanskje også tilfredsstillelsen av å ha funnet ut hvilken syre spillet forventer du skal brygge. Selv om det er system i galskapen bare du følger med i timen, kan det være sunt å ta et steg tilbake og se hva det er du faktisk sitter å spiller.

Håndtering og kombinering av objekter følger selvfølgelig ingen enkelt oppskrift. Skal flere ting brukes sammen, må det først velges fra menyen ved å trykke høyre musknapp, deretter, når du har objektet aktivert, forflytte muspekeren helt øverst på skjermen og trykke ryggsekk-ikonet og velge det du ønsker å sette det sammen med. Trust me, dette er en ekstremt unødvendig og tungvint prosess det er lett å ikke like.

Noe Coktel Vision var kjent for vare å bruke mye bass og xylofon-lignende toner i lydsporene sine. Det gjorde dem ikke alltid spesielt utpreget, og fungerte mest som en bakgrunnsmusikk du aldri brydde deg særlig om. Den bare var der, og gjorde ikke noe mer ut av seg. Slik er det her også. Med sitt myke grep om øret passer det settingen likevel godt.

Ween: The Propechy er faktisk oppfølgeren til Legend of Djel, publisert av Coktel på 80-tallet - Et av de verste og mest absurde spillene vi har spilt. Selv om resultatet dennen gangen ikke er verdig noen pris, har Coktel Vision klart å snu situasjonen til å gjøre dette et av selskapets beste titler. Det sier deg ingenting hvis du ikke har spilt andre titler fra dem, eller hvis pikseljakt og utforståelige gåter ikke er i din variéte. Men, befinner du deg på den andre siden av gjerdet venter en spillopplevelse som er avslappende, frustrerende og tilfredsstillende. For det finnes ting å sette pris på her, selv om de er godt gjemt under en blå stein («Blue Rock»). Tok du den?