• (1)
  • (2)
  • (4)
  • (2)
Game cover

Machine Hunter

Platform iconWindows 1997 Action Sci-fi Shoot em up

No game description available yet

Game published on 28.07.2009 by Coreus

Editor rating
2.5
User rating (10 votes)
4.6

Rate this game

Rap sheet

  • Screenshots (7)
  • Review (1)
  • Compability
  • Download
  • Comments
  • Screenshot(s) (7)


    Skjermbilde fra Machine HunterSkjermbilde fra Machine HunterSkjermbilde fra Machine HunterSkjermbilde fra Machine HunterSkjermbilde fra Machine HunterSkjermbilde fra Machine HunterSkjermbilde fra Machine Hunter

    Game video


    There is currently no video attached. If you have one, contact us and we'll add it!

    Download


    You need to login to display files for backup.

    Game compability


    No compability data found
    We have no data on how compatible this title is. Please refer to the list below for emulators on various platforms.

    Review


    Året er 2084 og Mars er overkjørt av utenomjordiske krefter i form av dødelige roboter. Med kun et mål for øyet, nemlig å invadere jorden, blir vår oppgave å sette kjepper i hjulene. En av de mest oppbrukte scenarioene for unnskyldning til historie er bare toppen av isberget.

    En mot mange
    Mot en armé av mekaniske monstre, er du innleid til å jage dem ned en etter en. Det de ikke vet dog, er at du kan ta kontrollen over dem etter at de er nedkjempet, noe som plutselig setter hele situasjonen på hodet. Fungerer ikke vanlige våpen, ta kampen til fienden!

    Spilleren du tar kontroll over er en rimelig alminnelig mann med pistoler. Dette er startfasen; alle brett starter med deg i menneskeform, og jakten på robotene er i gang. Mellom deg og dem er det rikelig spredt med andre fiender du ikke kan overta, slik som soldater, mutanter og krypdyr. Variasjonen av dem blir likevel rimelig stagnant utover i spillet, ettersom det trossalt er robotene vi er her for å se.

    Med ni forskjellige roboter å forvandle seg til, eller rettere sagt kapre, har man litt å eksperimentere med. Fra en edderkopplignende sak med maskingevær, til noe som best beskrives som en rombil med bombekaster og de obligatoriske rakettkasterrobotene legger spillet opp til å prøve alle. Etter at du har tatt over en robot får du alle egenskapene til den. Det er som regel mange forskjellige på hvert brett, så det koker ned til smak og behag på hvilke av dem du vil ha.

    Ikke la overflaten imponere, her er det mye mugg

    Variasjonen mellom dem er grei, men arsenalet er ikke alltid like tilfredsstillende. Skal ikke en bombe trossalt ta ut ubeskyttet infanteri på et skudd, der de vandrer rundt i sine oransje uniformer? Det virker som at mange av dem tar minst like mange skudd av roboter som fra pistolene dine i menneskeform, den eneste forskjellen er at det er mer beleilig å pepre fra noe bygd i stål enn til fots. Spørsmålet man likevel kommer til å stille seg er hvorfor man skal ta over roboter i det hele tatt når man fint klarer å hamle de fleste av dem med kun et par pistoler.

    Sett ovenfra i hva spillet beskriver som «flerlags 3D» kan kameraet stilles inn i fire forskjellige vinkler, men alle endrer kun hvordan det følger etter deg som spiller. Ettersom alt ses ovenfra er dette mer 2D enn noe annet, og det vanskelig å se hvor alle passasjene går hen. Befinner du deg under en bru, er det neimen ikke lett å se om det er mulig å komme seg videre på andre siden. Fall og stup er også rimelig kjipe, hovedsakelig fordi det er vanskelig å skimte høydeforskjeller opp fra gulvet.

    Ettersom fiender kan skyte deg fra alle tenkelige vinkler er det lett å komme inn i ugunstige situasjoner med tapende hånd. Husk at fiender kan fint jogge rundt deg og skyte, mens du er fint nødt til å bevege deg i gitte 45-gradersvinkler, noe som gjør ting endå mer vanskelig og føles urettferdig når det vokser til med skumlinger utover nivåene.

    Tappet for oppfinnsomhet

    Målet på hvert brett er å redde et visst antall prosent veivende sivile som har klart å bli kidnappet av denne invasjonshorden. Forutenom de brettene som har bosser, går mye av gangen ut på å skyte seg frem til nærmeste robot, redde sivile, finne utgangsdøren og gjenta. Enkelte nivåer har også spedt på med nøkler eller adgangskort i god gammel stil, som egentlig kun tvinger deg til å utforske deler av brettet du ikke har lyst å se.

    Leveldesign er, som du kanskje har skjønt, ingenting å hoppe i taket for. Det skorter i både oppfinnsomhet og belønning til spilleren. Det er rimelig åpenbart hvor flaskehalsene er, hvor programmerne kun har fylt på med flere fiender for å gjøre det minst mulig fremkommelig. Dessuten betaler nivåene mye for den til tider ulevelige kameravinkelen, noe som går på både tålmodighet og tastatur løs. Har du bedre ting å gjøre, kan du godt hoppe over Machine Hunter først som sist.

    Tross alt, så finnes det noen lysglimt då...

    Dog, lydeffekter og animasjoner er svært så detaljerte og myke. Selv om oppløsningen kun er på fattige 320x240 er det som presenteres rimelig bra. Det er rimelig mye detaljer som Eurocom Entertainment har klart å presse inn på det lille arealet, det er imponerende. Problemet er at i fullskjerm ser ting kun tilgivelig ut når ting beveger seg, ettersom det er mye grøt ute å går.

    Musikksiden kommer aldri til å vinne noen pris, men lydeffektene er overraskende gode. Krystallklare diskanter fra maskingeværlyder og eksplosjoner, til «splatt»-lyder fra soldater som går hen er en ærlig, men fattig trøst når resten er såpass under par. Det er synd, idéen har potensiale, selv om historien kunne ha vært fjernet fullstendig. De få stemmene som benyttes i spillet minner litt om «EVA» fra Command & Conquer, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

    Flerspiller? Hah, årets spøk.

    Spillet skryter også på seg en flerspiller med opptil 8-spillere, men vi anser det som en utopi; ingen har 8 venner som gidder å sette seg ned å spille den smørja her når det finnes utallige andre bedre alternativer. Vel, iallefall et nødvink til den døende modem-eraen alle digget vilt på starten av 90-tallet.

    En vrien barndom

    Ifølge kilder på veven virket det som at Machine Hunter hadde en nokså vanskelig oppvekst, mye grunnet flerfoldige navneendringer og gjentatte utsettelser. Spillet het først «H.O.S.T», før det året senere skiftet navn til «HOST», deretter «Droid Hunter» , «Suicide Run» og til slutt «Machine Hunter».

    Ikke la overflaten lure deg; Machine Hunter ser og spilles overraskende bra de første brettene og 15 minuttene, før alt blir altfor repetitivt og kjedelig. At nivåene har en viss variasjon i lokaler er en tynn unnskyldning for å lete rundt etter nøkler og utgangsdører i det ytre rom når det sjelden har vært kjedeligere enn her - selv om actiondelen er grei til tider. Demoen serverer deg førstebrettet, og etter vår mening er at det mer enn mettende. Hvis du fortsatt har appetitten i behold setter du muspekeren til «Last ned» og bedømmer selv.
    Score summary
    • icon Graphics : 2.5
    • icon Sound : 4
    • icon Gameplay : 3
    • icon Story : 1
    • icon Difficulty : 4
    • icon Learningcurve : 2

    Link this page:

    Comments