Game cover for Mega Man
Developer(s)
Publisher(s)
Release year
1987
Releases
Series
Mega Man
Universes
Mega Man
Also known as
  • ロックマン

    Japan - Japanese spelling


  • Rockman

    Japan - Japanese game name


Age rating
Everyone
Game mode(s)
No modes defined
License
Abandonware

Når robotene som Dr. Wily og Dr. Light har produsert sammen går amok, er det opp til en blå rengjøringsrobot å redde dagen. Dr. Lights egen Rock, eller Mega Man, blir bokstavelig talt armert til fingertuppene med forskjellige våpen. Det er opp til deg å hjelpe han i denne plattformeren, som forøvrig er det eneste spillet i serien som opererer med poeng.

Published: 15.05 2011 by retrospirit-bot

Screenshots
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
Skjermskudd fra Mega Man
Game screenshot of Mega Man
The infamous block section. Hate 'em!
Game screenshot of Mega Man
Rockman aka Mega Man title screen

Selve definisjonen på nådeløs digital brutalitet. Et sideskrollende eventyr med hopping, skyting og vanskelige brett. Dette er ikke noe for de som ikke liker smerte eller død. For etsende pining, det kan Capcom alt om. En sakte tortur som også er...digg? Hva i huleste? Hvilken forhekset, skrudd oppskrift er dette?

Det er nettopp det Mega Man-serien er kjent for. Bare navnet burde ringe klart for de fleste. Dette er ikke noe for de som liker lette nivåer og tilgivelige områder. Mega Man er flust av nådeløs brutalitet som krever sin robotmann og kvinne. Men selv om du til stadighet blir presset ned i sumpen og spillet nærmeste fornærmer deg i hvor dårlig du er, ligger opplevelsen å balanserer på en tynn linje om at dette skal være mulig å få til. Den «må prøve en gang til»-følelsen er utvilsomt en sentral brikke her, mye takket være at du kan velge hvor mye smerte du vil ha.

Vi snakker ikke om vanskelighetsgraden per se, men om muligheten til å velge hvilken av robotene du ønsker å takle først. Uansett hvem du velger å møte først vil du komme til å slite, rive deg i håret og banne i frustrasjon. Det vektlegges nøyaktig presisjon og suverene ferdigheter, sammen med en god dose flaks.

Mega Man er en blå robot som må ta opp kampen mot «Dr. Wily» og hans onde roboter i byen Monsteropolis. Eksperimenter på mennesker som har gått skeis og Mega Man er utvalgt til å beskytte menneskeheten. Totalt er det syv riker som styres av forskjellige ledere. «Cutman» er en robot med sansen for alt som kan klippe, «Gutsman» liker å kaste store ting langt, «Iceman» holder som regel hodet kaldt i sitt isrike, «Bombman» og «Fireman» trenger ingen videre introduksjon, «Elecman» en robot som kan sette i et støt og til slutt «Dr. Wily» selv – den onde forskeren alle elsker å hate.

Hver robot har sin egen verden og miljø som representerer verdenen de er sjef over. Jo vanskeligere de regnes å være, jo mer poeng tilsvarer de. En funksjon som kun ble benyttet her, i seriens første spill og aldri blitt benyttet senere (hvis vi ekskluderer nyere titler som Mega Man 9 og 10). «Powerups» og helse har også unikt utseende i dette spillet sammenlignet med senere spill i serien. De ser ut som noe som kan ligne drops eller lyspærer, og aldeles ikke lett å forstå hva gjør. Kanskje ikke så rart de ble endret og aldri så seg tilbake.

Etter at du har forsert brettet, avsluttes de med sjefen for den verdenen. Dette indikeres med en kjettinglignende dør som leder inn til selve boss-rommet. På veien inn er det små utfordringer og fiender, noe som også kun ble brukt i det første Mega man-spillet. Ingen av senere spill har denne gimmicken, og greit nok er det. Det er allerede nok fiender og ting som vil ta livet av deg.

Videre har Mega Man muligheten til å overta kreftene til de robotene han klarer å bekjempe og kan bruke de som han måtte ønske. Dette er et sentralt element fordi enkelte våpen fungerer spesielt godt mot visse bosser og er selve definisjonen på hva spillene i Mega Man-serien er. Noen av våpnene har også flere bruksområder, slik som «Gutsman»-våpenet som lar deg plukke opp stein eller «Cutman» sine sakser som lar deg ta ut de enkelte fiendene som tydeligvis «tåler alt».

Initielt starter du ikke med mer enn klinkekulekanonen din og muligheten til å plassere noen blå streker du kan bruke som plattformer. Et våpen som forøvrig ble erstattet med hunden «Rush» i senere spill og fikk også flere egenskaper som «Rush Coil» (hopping), «Rush Marine» (undervannsbåt) og «Rush Jet» (fly). Alle disse er overlegne dette første forsøket, selv om de blå strekene fungerer i sin enkelthet.

Verken musikk eller kontroller sitter helt i seriens aller første spill. Å finjustere bevegelse føles alltid som du glir litt på is og gjør det vanskelig for perfeksjonister. Det vil garantert føles rart ut for de som har spilt senere spill i serien, hvor Mega Man faktisk stopper helt opp når du slipper pil-knappen istedenfor å trippe noen ørsmå steg i tillegg før han stopper. Dette er sannsynligvis den største frustrasjonen i hele spillet; å hele tiden må ta høyde for at kontrollene ikke sitter som de skal mikset med at resten av spillet forventer at du er superflink. Det virker nesten som at Capcom tenkte ting var noen kryddermål for lite sado og måtte finne noe nytt å rakke spilleren ned med.

Musikksiden glitrer heller ikke spesielt, selv om den er innenfor Mega Man-universet. Nivålåtene sitter ikke spesielt godt eller har den gjenkjenningsfaktoren senere spill ble kjent for. Dog, et ærlig unntak er det; introlåten for hvert brett som presenterer robotene. Denne er urklassisk og har blitt med senere spill i en eller annen form.

Grafisk er Mega Man absolutt midt i NES-generasjonen, med enkle paletter og klar bruk av farger. Fiender er detaljerte nok til å skjønne at ingen av dem vil deg noe godt, og bossene er spesielt «fryktinngivende». Animasjonene er kanskje enkle, men er detaljerte nok og fungerer svært godt i settingen.

Selv om coveret ikke er noen god indikator (det suger vill hest), er det av mange ansett som en «klassiker som startet noe klassisk»; et ærlig forsøk på å skape noe unikt og på mange områder også lyktes. Brettene har sin egen identitet og bare det å nå boss-rommet er en utmerkelse i seg selv – og mere til å ta ned sjefen sjøl. Den største streken i regninga kontrollene. For et spill som krever hårfin nøyaktighet er kontrollene langt fra presise. Om dette er gjort med vilje eller er en glipp er vanskelig å si, men senere spill har skjerpet denne biten betraktelig. Uansett hvordan man snur og vender på det, dette er essensielle saker i enhver plattformer med respekt for seg selv. Muligheten til å fortsette via passord mangler også.

Om det er noen trøst ble oppfølgerne mye bedre enn dette. Kan anbefales til store og små masochister samt til alle som synes at spill idag er vanskelige – dere har ingen peiling på hva dere snakker om.

retrospirit-bot's avatar
By Retrospirit-bot - 15.05.2011

Score summary
Graphics
3
Mediocre
Sound
3
Mediocre
Gameplay
3
Mediocre
Story
3
Mediocre
Difficulty
3
Requires some effort
Learning curve
3
Requires some effort

Overall: 3

There is currently no gameplay video for this game. But, you can help add one! Login to get started.

Contribute to Mega Man

Help build the ultimate source for old games by adding new content for this game page.

Login to contribute. No account? Create one today!

Contributors gain additional site functionalities like access to extra content and much more!

Files
Please login to contribute and access extra content. No account? Create one today!